En drøss med opplevelser...

Da var det dags att oppdatere bloggen igjen etter noen veldig busy`e uker. Har ikke hatt snev av mulighet til å oppdatere da det har skjedd ting hele tiden.For å kunne klare å få med meg alt blir det en liten bildekavalkade med beskrivende tekst. La oss starte omvendt kronologisk med start av:


Praksis
Vi på flerkulturell pedagogikkstudiet har 4 ukers praksis (anno 15 dager med 3 timer hver dag) i Nicaraguanske barnehager. Min gruppe (Meg, Lene og Kine) er plassert i en liten barnehage kalt Guadalupe. Her har vi nå den første lille uken vært på 2 og 3 nivå som tilsvarer 4-5åringer. Barnehage i Nicaragua er ikke som i Norge. Her er det mer skolepreg over hverdagen, der barna går kledd i uniformer og sitter på pulter. De fleste Nicaraguanske barn begynner i skolesystemet når de er 3-år, begynner de senere kan de risikere å komme etter. Jeg fikk av læreren høre at det fantes såkalte "prenatural" skoler for barn under 3-år, men dette var visstnok veldig dyrt. I denne pre-escularen betaler foreldrene 260 Cordobas (ca 80kr) i måneden for at barna skal få gå der, noe som er veldig dyrt for den normale Nica i gata. I den forbindelse har mange barn en "gudfar" som betaler donasjoner. Sønnen til "profesoraen" hadde f.eks. en "gudfar" fra USA som betalte halvparten av skolepengene hans.


Mange av lekestativene på lekeplassen var skikkelig forfalne noe man kan se på denne relativt "rette" stigen.


Klasserommet er godt og varmt, selv med den lille vifta i taket. Er hvertfall system på stolene og tilhørende sekker.


Den "sunne" kiosken barna kan handle godis, pizza og chips i under "storefri" før lunch. En god skikk Nicaragua har fått av USA, der man heller spiser godis enn frukt. De hadde faktisk prøvd å innføre frukt i kiosken for en tid tilbake, men falt bort fra det igjen da barna heller ville ha godis (Doooh!). Hvis man tar et 4-5 årig barn med makk i rompa på en skolebenk og plusser på litt sukker fra kiosken/hjemmet, får man en vannvittig energibunt. Dette kan man merke på støynivået, der "profesoraen" hele tiden må holde fokuset oppe. Jeg merker jeg er sliten i hodet når jeg kommer hjem, og det etter bare 3 timers praksis.


To gringoer og to amigoser i skjønn forening.


I forbindelse med undervisningen med frukt, form og farger, tok vi med noen konkreter og smaksprøver til barna. Dette gikk ned med liv og lyst, helt til det var tomt. Så hvorfor alt goderifokuset?

San Juan del Sur
Joakim og Rigo, våre Kulturstudiefeltsjefer, fikset oss buss og vi satt kursen mot San Juan Del Sur på helgetur, eller ferie om du vil. Nicaraguas svar på Mallorca med turister rundt hvert hushjørne skuffet ikke i all sin vakre prakt...


I motsetning til Las Penjitas brennheite mørke sand, var det her deilig hvit som det faktisk gikk an å gå på...


Norske sydenturister klare for ferie på Mallorca eller San Johan i sør om du vil.


Det er ikke bare i Rio, Jesus passer på oss...



Stikker du innom San Juan bør du ta turen til Restaurant Colibri og ta en matbit. Her var det fantastisk god mat og herlig service... Ps: må forhåndsbookes...


Bølgene er store, så her må man passe på selv om man er på grunna... Er man glad i å surfe fins det plenty av boltreplass. Nesten halve gjengen kjøpte seg surfebrett noe som kunne merkes på benplassen i bussen på vei hjem.

Konklusjon: San Juan = lite søvn, mye morro, men vær forsiktig så du ikke blir ranet (to amerikanske damer fikk merke dette mellom to strenderr, og ble frastjålet penger, kamera og en flaske vann(!), men smykkene fikk de beholde... spesielt) eller kastet mat på(!) av lokale idioter (noe mine gode venner Vidar og Lene ble i de sene nattestider).

Tur til Vulkan, Cerro Negro.
Inkludert i studiegebyret hos Kulturstudier fantes en tur til Cerro Negro. Dette er visstnok det amerikanske kontinents yngste vulkan med sine rundt 160 år. Det ble en trivelig søndagstur opp den svartdekte sandhaugen (gikk ca. en halvtime å labbe opp og 5 min å "slaide" ned).


Vindfullt med god utsikt oppe på toppen...


We could live by the "top" of the mountain


Her skulle man hatt med seg telemarkskia gitt... Deilig pudderaske...


Bratt var det og skitne ble man (om man ikke var det fra før).


Vel nede hadde man et oppdrettsanlegg for iguana og klapperslanger. Lene var så heldig å få lov til å holde.

Jeg pratet forresten med en lokal Nicaraguaner (bekjent av Rigo) på bussen på vei hjem fra vulkanen. Jeg spurte ham om hvorfor det kommer kanon/rakettsmell konstant i Leòn. Dette hadde den enkle forklaring at hver enkelt kirke i byen (det er ikke få) ofte har en eller annen feiring på gang, nicaraguanere er veldig religiøse, som de dermed feiret med noen skikkelige smell. Greit og vite da man til tider har trodd at det har vært krig på gang.

Velkomstfest
Det har også vært velkomstfest for oss siden sist, der vi ble servert god mat, herlig dj som ikke kunne bytte sang uten å mikse inn en tute, god drikke, godt selskap og ikke minst et herlig mariachiband. Dansefaktoren var høy og natten ble lang...


Doing that Mariachi...


Brødrene Ginger hadde funnet frem festantrekket.



Avslutter denne oppdateringen med et stemningsbilde fra Casa Rigüense hvor vi har våre pedagogikkseminar. Tittel: Mona i sona...


Nica-funfact: Gjennomsnittsalderen i Nicaragua er by the moment bare 21 år....

Kos Kjetil/ORG

Første ordentlige skoleuke...

Så var første skoleuke unnagjort. En meget fin uke sådan med mange herlige opplevelser. Vi har blitt kjent med hvor vi skal ha timene våre og blitt delt inn i seminargrupper; team Que tal, og team La ola cultural. Sonja skal ha pedagogikktimene våre i ukene fremover, mens Borgny skal følge oss hele veien som ”seminarlærer”. Vi blir (nesten) hver dag kjørt ut til Las Penjitas hvor vi får varmlunch, noe som denne uken har bestått av ris med diverse tilbehør. Vi har blitt kjent med ukens kokosnøtt, en pris som blir delt ut til noen som fortjener det enten fordi de har vært uheldige på en måte, eller gjort noe morsomt/dumt/sært (blir delt ut hver tirsdag i uken når vi har infomøte). Denne uken gikk prisen til de to uheldige taxiranede jentene og en skorpionangrepet tommel. Ellers har vi slappet av i solen, spilt volleyball og bodysurfet på bølgene på utsiden av studiesenteret (vi har det kjipt her).


Nye innblikk i Nica
Har den siste uken også fått nye innblikk in the ”Nica” way of life. Sonja (pedagogikklærer) bor i en liten by et lite stykke unna Leòn, kalt Esteli. Hun fortalte at når det hadde skjedd et dødsfall i ”bygda”, kjørte det en person rundt med høytalere på bilen sin der man annonserte hvem som var død, hva kona og barna het, vi møtes til minnestund der og der osv. Dette blir visst gjort fordi informasjonen går fortere enn ved avis, pluss at ikke alle leser disse. På denne måten blir også hele bygda samlet om ”sorgen”. I etterkant av høytalerannonseringen går folk rundt med bøsser på dørene til folk og samler inn penger til begravelsen. Her gir man etter hvor mye penger man har, vet man at en har mye penger, forventes det at personen gir mer enn en som har lite (trivelig at hele bygda stiller opp).
Jeg hadde også en interessant samtale med Borgny, der vi kom innpå bruken av abort. I nicaragua er dette ulovlig, uansett om det gjelder terapeutisk abort (altså om det er fare for mors liv eller om man f.eks. har blitt voldtatt). Det fins mange overgrepssaker og incestsaker, der barn ned i 11-års alderen har blitt gravide. Skal man ta abort må man over grensa til Costa Rica, noe som kan være farlig. En av grunnene til dette et at det jobber mange Nicaraguanere svart i C.R. og av denne grunn ikke blir sett så godt på. Dermed ender de abortsøkende individer fort opp hos en lege uten lisens.

Vi har våre seminarer med Borgny i Casa Rigüense. Dette er vår feltsjef Rigos familiehus/hytte som ligger to steinkast unna studiesenteret i Las Penjitas. Her bor det til vanlig en familie som fungerer som voktere av huset. I Las Penjitas (og Nicaragua generelt?) har det seg nemlig slik at om man ikke bruker eiendommen sin over en lengre periode, kan man fort ende opp med å få den okkupert av en ny familie (og dette må man visst bare finne seg i, speeesielt). Dermed har man en trivelig småbarnsmor vandrende rundt på eiendommen som ser til at huset holder seg i god stand, samtidig som vi får servert kaffe for en billig penge (5 Cordobas og det liker vi). Av andre kulturforskjeller jeg har fått merke/se var at det plutselig her en dag kom en bil ryggende ut av en liten leilighet, her hadde man visst parkert i stua om natta… Går du i klesbutikk i Leòn kikker du sjelden på klær alene. Du får nemlig med deg en ekspeditør som følger etter deg og finner frem klær hvis du sliter, som en personlig assistent på en måte (er jo greit for oss gutta, men kan jo bli litt slitsomt etter hvert). Går du rundt i Leòn på dagtid møter du gjerne noen tiggere her og der, som oftest bare med en lanke stikkende frem når de ser du er ”turist”. Jeg møtte dog på en kreativ kar her en dag som danset og sang for meg på utsiden av supermarkedet (som for øvrig har det meste vi som vestlige kunne trenge). Av andre ”plagsomme” ting du kan møte på er de forbaska iskremselgerne. Forbaska i den forstand at de konstant står og ringer med bjella si, om du så allerede har takket nei eller kjøpt en for å slippe maset. Her en dag mens vi ventet på bussen i Las Penjitas stod det en løk og ringte på bjella i 20 min, selv om de fleste av oss hadde kjøpt… (sånne ting kan irritere en stein). Et annet irritasjonsmoment, når jeg er inne på noen av de få her i byen, er en bil som kjører rundt og og forgifter folk med insektsmiddel(?). Det positive med den er at hvis du går på fortauet når den kjører forbi, slipper du hvertfall å spraye deg med myggspray resten av uka….

Jentene med munnbind inne på restaurant etter en liten sprayerunde...


Vi har også fått tildelt praksisplasser i Nicaraguanske barnehager denne uken. Jeg, Kine og Lene N skal i en liten barnehage med to avdelinger på 15 og 18 barn. Vi fikk også høre at det har skjedd innskjerpinger i hente og bringesituasjonen i barnehagene, pga at det var 200 (!) barnekidnappingssaker i Leòn i fjor. Det har i denne forbindelse blitt funnet oppkuttede barn i Managua med manglende organer (for noen syke mennesker det finnes i verden!). Så nå må alle foreldre ha med seg et bevis på at de er i relasjon til barna når de blir hentet, og alle foreldre må stå på utsiden og vente til sitt barn blir ropt opp (betryggende, men allikevel drastiske skritt).


Det var det for denne gang og skulle det være noen tvil er det fortsatt godt og varmt her ;)


Legger ved noen bilder av en kveld på karaokebar, der vi fikk selskap av tre karer fra henholdsvis Australia, Wales og Canada som fremførte tidenes sureste versjoner av ”Barbie Girl” og ”Bohemian Rapsody”. De bestilte også ”Rock DJ” til meg, som jeg fikk synge et lite vers av før de tok over (for en gjeng). Nærmere beskrivelser av velkomstfest og bestigning av vulkan Cerro Negro kommer snart…




Peace out...

Nicaragua

Jepp... Da var det dags at oppdatere bloggen igjen. Har etter hektisk lobbyvirksomhet hjemmefra, fått meg ny pc før Europeiske har behandlet saken min med "The missing bag" (takk for det mamma, pappa, Katrine, far til Trine Lise, og alle andre støttende individer....ja, jeg tenker på akkurat deg!).

"Las Penjitas"
Så hva har skjedd de siste to ukene og hvordan er Nicaragua? Jeg har nettopp gjennomført et lite intensivt spanskkurs på en liten plass på utsiden av Leòn, kalt Las Penjitas (skriver nj, siden norsk tastatur mangler n med tøddel). Her har man også dagens Pedagogikk, spansk og latinamerikastudier. Slik ser det ut her:




Pretty sweet plass å ha studiene på kan man si...


Hengekøyer er det også nok av i skyggen fra palmene...


Volleyball på stranda...


Mona, Malene, Bidar(V uttales B i Nica) og Quetal i full "studymodus".


Es mucho calor en Nicaragua! (Det er hett i Nica)
Ellers kan man jo si at Nicaragua er relativt behagelig temperert med nærmere 35 grader hver dag (desember og januar er de kaldeste månedene, så vi kommer nok til å nærme oss 40 grader ganske snart). Men godeste Kjetil klager ikke, da han ser ganske bra ut med nøttebrun kropp og solbrilleskille.



Jeg bor for tiden (og for de neste 3mnd) på Casa Iguana, en 5 minutts gange fra Katedralen. Noe av det som gjør Leòn spesielt er at man ikke opererer med gateadresser. Man nevner derimot nærmeste konkrete park eller kirke osv. Adressen til Casa Iguana er f.eks: Casa Iguana, Del Parque San Juan, 1/2 Cuadra al oeste, Leon. Noe som vil si at det ligger et halvt kvartal vest for Park San Juan (veldig spesielt for oss tilreisende Nordbaggar). Byen er full av enveiskjørte gater, så kjører man feil må man ta seg en ekstra runde før man svinger av igjen. Går mantil fots kan det lønne seg å se seg godt om før man krysser gata, siden bilene her ikke bryr seg om at du står i veien. Jeg ble her en dag stoppet av en tigger midt i gata, og var i neste sekund en hårsbredd unna å få høyrefoten maltraktert av en tutende taxi. Det kan også lønne seg å kikke litt nedover når du går langs Leòns gater, da det fins endel hull og overraskende fortauskanter her og der.. So you better watch out, walking `round town!

Mat i Nica er også rimelig billig. Her i dag (fortsatt 8.feb i Leon) spiste vi mexicansk mat ute for ca 100 cordobas hver, noe som tilsvarer ca. 28kr med dagens kurs. Man kan få burgere på gata for 30 cordobas og biffer som smelter på tunga for 180 cordobas, så det fins nok å velge i. Gidder man ikke gå ut og spise har vi eget kjøkken som man kan kokkelere på (nesten enda billigere.)


Hunkjønnene (Mona, Malene og Lene) lagde middag.


Gutta (Bidar, Trygve og ORG) disket opp med dessert (frukt og is).


I Nicaragua står ting skrevet i sand, ikke i stein!
Følgende utsagn fikk vi høre av vår spansklærer Elisabeth i en spansktime. Man sier at i Norge har man alltid fastsatte planer, altså at det står skrevet i stein. Men i Nicaragua tar man det som det kommer, noe som tilsier at ting kan ta lang tid (skrevet i sand). Dette fikk jeg erfare her en dag, da jeg skulle kjøpe hengelås på Truper (Nicas svar på Montèr). Her inne var alt boltet til veggen(det fins mange kleptoer i Nicaragua generelt, da økonomien ikke er topp om dagen). Jeg fant meg en passende hengelås, som jeg pekte på til en ekspeditør som igjen sendte bud på en annen. Etter 5 minutts ventetid kom den nye ekspeditøren labbende, hvorpå jeg lurte på hvor mye den kostet. Han gikk så bort til en pc, der han etter litt om og men fant frem prisen, 75 cordobas. Jeg sa ja takk til det, noe som førte til intens tastaturvirksomhet og utveksling av navn. Deretter ble jeg sendt til en skranke, der det satt en dame og tok i mot penger. Etter å ha betalt, fikk jeg to kvitteringer av henne, og ble sendt til en ny skranke. Her leverte jeg begge kvitteringene til en kar, som kastet den ene i en nærliggende bøtte før han satt sin kurs inn mot lageret. Etter atter 5 minutter kom han ut igjen med en hengelås i neven, rev av en del av den siste kvitteringen, gav den et stempel, før jeg endelig mottok den forgjettede hengelåsen. Herlig omgjengelig prosess for en liten hengelås altså (alt for å unngå tjuvradder).

Noe annet som goså er litt spesielt, er at mange hus ser ganske slitne ut fra fasaden, men i det du kommer inn porten kan det skjule seg flotte skatter, med store blomsterhager og åpne deilige saler. Vet ikke om dette er for å skjule at man bor litt karslig i fattige strøk, eller om man satser mer på bakgården enn hvordan det ser ut uttad.


Uteliv
Leòn har et yrende uteliv, om det så er quiznight på mandag eller konsert på fredagskvelden. Vi hadde en relativt underholdende kveld foregående fredag. Først dro vi på "Via, Via" (populært utested/hostel for både turister og lokale), hvor det var konsert med de lokale gitarkameratene. Her møtte jeg på en middelaldrende kar, som plutselig ville bli kompis og delte villig med rom`en sin. Han kunne fortelle at han var hemmelig politi (noe som var hysj, hysj), hvorpå han viste oss legitimasjonen sin. Deretter tok han løpefart opp på scenen og tok mikrofonen for å synge med (snakk om å holde seg diskrè). Rett før konserten var over dro vi en liten gjeng mot en såkalt karaokebar i nærheten. På vei dit kjørte det "hemmelige politiet" forbi på mopeden sin, god i gassen (på to måter). I nicaragua er det lite politikontroller, så det er visst ikke uvanlig at man tar seg noen liter kjørerom på byen. På karaokeplassen dro vi norske igang tidenes sureste versjon av "My heart will go on" (takk Gud for at ingen filmet), før en lokal Nicaraguaner viste meg sin hjemmelagde porno i baren (veldig spesielt). Deretter satt vi kursen mot et diskotek hvor vi danset til langt på natt, noe som førte til at Kjetil samme natt våknet i sengen av krampe i høyre legg (Deilig!). Trygve hadde samme natt kjøpt seg en burger i en sjappe på gata, der det fortsatt var en liten gutt våken. Trygve spurte om han ikke var trøtt, noe han nikket bedrøvelig ja til. Et litt sørgelig bilde av Leòn nattestid, der det er mange små barnearbeidere som hjelper foreldrene med inntektene natt som dag. Mange av dem sover også i bodene til neste dag.

Kontrastmessig dro vi til et hotell i nærheten med badebasseng og gode greier dagen etterpå og nøt livet (vi nordmenn har det altfor godt).


Før jeg avslutter kan jeg jo nevne litt om hvordan det er å ta taxi her i byen. Tar man taxi alene kan man fort ende opp i en carpool, der taxisjåføren gjerne tar på flere på veien. Det koster uansett 15 cordobas per hode, så lenge man kjører inni byen. Det lønner seg allikevel å være forsiktig særlig på nattestid og ikke ta taxi alene. Må man dette, bør man ihvertfall ikke ta en som det er passasjerer i fra før. Her for en uke siden ble f.eks. to jenter fra Trygves klasse ranet med kniv og/eller pistol i Managua og presset for alt av verdisaker. Så man bør være varsomme og be hotell eller kontakter bestille taxi på forhånd, særlig hvis man er i Managua. Vi har blitt rådet til å ta taxi nattestid her i Leòn og, da ting kan skje her også. De lokale guttene i området sier dette er tull og fulgte oss hjem en dag. Hvorpå jeg endte opp emd å gå i spissen for en stor kolonne med jenter i klassen med en lokal "beundrer" på slep. Norske jenter får som regel en håndfull lokale beundrere i løpet av perioden her (mange av de lokale har visst en ny kjæreste hvert halvår). Dette kunne godt merkes da jeg og Vidar hadde med oss hele spanskkurs-jentegjengen gjennom byen en skumrende aften. Vi følte oss rett og slett som noen "pimper" der vi gikk og viste frem "varene" til de lokale, plystrende og tutende guttene. Så er man jente bør man hvertfall ikke vandre alene nattestid...

Sist men ikke minst fikk vi besøk av en liten mus på hostellet her en dag, som møtte overmakten i en vaskedame med slippers som drapsvåpen. Morsomt med 15 skrikende jenter på en gang ;)

Det var vel nok plapring for denne gang, men det blir mye når 2 uker med tanker og opplevelser skal ned på papiret (jeg har egentlig bare skrevet en brøkdel). Håper du hang på hele veien...

Hasta Manana! (betyr ikke nødvendigvis i "sees i morgen, men en gang i fremtiden)

Kos ORG