Litt bilder for å freshe opp sida...

Kjetil og Vidar "poser" på Las Penitas, en 22km lang sandstrand!


Her ble alle stilt i skyggen...


Viktig å smøre seg...


Vi møtte på noen skilpaddekids på Mangroveskogtur


På fisketur, der Vidar "stjal" fisken jeg egentlig hadde på kroken...


Alle barna dukket for træra, unntatt Gimse, han lot sække kimse....


Bar overkropp og 30 grader i solnedgang... Nice!


Takker mine nye bekjente Vidar og Lene for bildetaking, da mitt kjære kamera som kjent har blitt nasket... Takker også Marita for lån av Pc... Tanker om første uke i Nicaragua kommer om litt...

Kos

På vei mot Nicaragua

Etter over en uke i Panama, strøk vi på grense(dør) over til Costa Rica. Her overnattet vi en natt i Golfito, en liten transitby der det egentlig ikke skjer en dritt. Vi endte allikevel opp på en karaokebar der de spilte gamle Roxette-slagere og klisselåter, hvorpå noen lokale jenter viste oss hvordan man kan riste på rompa. Dagen etter dro vi innover mot det rolige surfemekkaet Pavones. Etter tidenes mest humpete og støvete bussreise, tok vi livet med ro i sola noen dager. Med unntak av en liten ekskursjon oppover en elv der vi bla. fikk bivånet en "live" iguana. Natten da vi skulle reise fikk jeg oppleve mitt første jordskjelv. En amerikaner i naborommet "freaket" litt ut og lurte på om det var en Tsunami på gang da det ristet for andre gang.

Kl 05.30 gikk bussen videre tilbake mot San Jose, da det begynte å haste for Onkel reisende Gimses spanskkurs i Leon. Selv om det egentlig var fullbooket på bussen (må visst bestille en dag i forveien), kom vi oss på med midlertidig sitteplass. Noe som kunne medføre at vi måtte stå alle 8 timene bussen tok (heldigvis var det kun Trygve som måtte bøte med en time). Ved hjelp av en "fransk"canadisk jente fra Quebec som vi møtte på bussen, endte vi opp på et stilig motell der jeg febrilsk prøvde å få tak i fly ved hjelp av min mor i Norge. Da dette viste seg umulig måtte jeg satse blindt på at det var ledig plass på Ticabussen kl 6, neste morgen. Et valg som skulle vise seg riktig og fatalt på samme tid. Morgentrøtt i trynet fikk jeg på bussterminalen neste morgen, beskjed om å være tålmodig og vente til alle forhåndsbookinger var tatt hånd om. Da de plutselig var ferdig ble jeg sendt opp i kø, hvor jeg måtte la baggene mine ligge uten foresatte noen sekunder (Trygve skulle bli igjen i Costa Rica noen uker til). Etter stadige gløtt bortpå baggene (de lå to meter fra meg, og bussterminalen var langt fra halvfull), måtte jeg ta blikket vekk for å betale bussreisen (Bad decision mate!). Maks 5 sekunder senere var baggen med pc, kamera, harddisc, bøker, ladere, mp3spiller osvosv. borte (Uflaks, sa Severin Suveren). I denne forbindelse har jeg skrevet et dikt...

Missing Bag Av The Fevik Poet

Det var på tur mot Leon.
Jeg skulle hatt sekken i bånd.
For i San Jose, tyver er frekke.
5 sekund, så var sekken min vekke.

"Takk for det", tenkte jeg der jeg stod.
Hvor var sekken med Pc`n mon tro?
Den stod ikke der jeg forlot den.
Herregud, jeg er den idioten....

Vel møtt Nicaragua...

Panama

Panama City
Varmen veltet mot oss da vi steg ut av flyet i Panama City. Den varme genseren og jeansen som holdt kulden ute i Havanna, var ikke tilpasset vårt nye reisemål. Klamme av fuktighet startet umiddelbart jakten på et ledig hotell. Etter hektisk telefonvirksomhet uten positivt utfall (var visst jazzfestival på gang i byen) fikk vi plutselig øye på en ung kar med backpackerhotellskilt. Vi hang oss på ham og ble inn-ljosert på et hotell med trådløst internett (en åpenbaring, etter 2 nærmest isolerte uker på Cuba). Hotellet var i stiveste laget da vi måtte ut med 25 dollar uten inkludert frokost (noe vi fant ut senere, da vi ble tatt på fersken i å prøve å ”løpe” fra regningen).
Panama City må kunne sies å være en miniversjon av Manhattan, med sine høye, glassbelagte skyskrapere nede ved vannkanten. Selv den godeste Donald Trump er i gang med å bygge et vannvittig hotell/kjøpesenter med form som et seil (kanskje et bilde på et land i fremgang). Kunstgraffiterte, gamle amerikanske skolebusser fartet rundt overalt, så transportproblemer skulle det heller ikke skorte på. En vannvittig overgang fra Cubas slitne bebyggelse altså. Vi tok oss en tur til byens handlegate og inn på nærmeste pizzarestaurant for å demme opp for junk-foodsuget. Deilig var det også å kunne gå inn i en kiosk og kjøpe cola og sjokolade. Vi hadde lest i Lonely Planet at det ikke var trygt å gå rundt alene i Panama City på kveldstid. Et bilde på de preventive midlene man brukte for å demme opp mot kriminaliteten i landet, kunne man se i banken der alle ble skannet for våpen før de gikk inn. Minibankene var isolert inni et lite tilbygg ved siden av banken, der man måtte stikke inn bankkortet for å komme inn døren utenom bankens åpningstider. Sikkerhetsvakter kunne vi observere over hele byen, så tryggheten på dagtid var det hvertfall ingenting å si på. Friheten over å kunne gå ned langs gaten uten å bli plaget av hustlere var også vannvittig deilig. Etter en liten vandring innom et ordentlig kjøpesenter, en lokal barberer og gamlebyen, var det dags for å finne seg en liten oase i skyggen. Etter tips fra vår etter hvert gode venn Lonely Planet, tok vi turen innom en restaurant, der vi fikk tok oss en liten vannpipe, hørte på live jazzmusikk, så Barcelonakamp og kom i prat med noen innflyttede amerikanere. Disse joinet vi til en altfor dyr restaurant som serverte en fantastisk biff, en vannvittig overgang fra Cubas ensformige måltider med ris med bønner og friterte bananerbiter (urk!).

Boquete
Dagen etter var det dags for å se det landlige Panama, nærmere bestemt den rolige fjellbyen Boquete. Vi ordnet oss kjapt buss på bystasjonen og satte kursen mot David (byen heter faktisk David). Busskomforten var sidestilt med standarden i Norge, bare til en brøkdel av prisen. Her koste vi oss med dubbede hollywoodfilmer, blant annet en drapsorgie av en 18-årsfilm med Vinnie Jones i hovedrollen (det satt små barn på bussen!). Fremme i David fant Trygve lokalbuss til oss (som kun kostet 1 dollar), en stappfull amerikansk skolebuss som ikke akkurat er anlagt for store norske bein (Kodenavn trangt men trivelig). Boquete var beskrevet som en rolig fjellby, der vi kunne slappe av etter vel 2ukers hektiske strabaser. Det viste seg fort at avslapning kunne man glemme. Panama er visst festivalenes hjemland og i Boquete var årets happening, blomsterfestivalen, i full gang. Så fort vi hadde kommet oss ut av bussen, ble vi møtt av entusiastiske, potdampende Pancho, som for øvrig er nevnt i L.P. Han skaffet oss rom i sitt herberge, som var et slitent hus/motell med dorm til 10 dollar per natt. Med felleskjøkken og stor bakhage, fantes det muligheter for å pynte litt på det skakkjørte budsjettet etter Cubas strabaser (om vi ikke orket dette, fantes det en trivelig kafeteriakantine med mat til latterlig lav pris, et steinkast unna). Den fredelige fjellbyen Boquete var alt annet enn hva vi/jeg hadde forestilt oss. Med tutende rånebiler med pumpende anlegg og fyrverkeri 24/7 ble søvn satt til side atter en gang. VI kom i prat med en trivelig gjeng fra Canada som vi joinet med til festivalområdet. Blomsterfesten virket til å være Panamanernes unnskyldning til å feste til tidlig morgen, så det var bare å få på seg danseskoene og bli med på festlighetene. Etter et par deilige kyllingspyd fra en lokal grillsjappe, avsluttet vi kvelden med en sigar i motellets hagesofa.

Panamas høyeste fjell
Pancho fortalte oss at hostelet var fullbooket denne kvelden, så vi måtte finne oss et nytt krypinn for neste natt. Det var da vi kom på den ”geniale” ideèn; La oss hike opp til Volcan Baru om natten (Panamas høyeste fjell), så kan vi heller sove neste dag. Vi tok oss en ”førhikesrestitusjon” i varme kilder som vi hadde blitt tipset om en times kjøretur unna. Her betalte vi 2 dollar for å varme oss (!) i en vannpytt som holdt ca. 43 grader celsius, før vi avkjølte oss i den lokale elva (Skikkelig nice, men vi burde nok heller ha ventet med restitusjon til etter hiken). Etter litt diverse kaffedrikking, tacospising og internettsurfing falt mørket på og vi praiet oss taxi opp til ca 1800 meters høyde. Her tok vi på oss hodelykter og satte i gang med friskt mot og stor entusiasme på vei opp mot 3474m. Det skulle vise seg at denne hiken ville bli alt annet enn lett. Kondiskongen fra Fevik var pumpet etter første høydedrag og lårmusklaturen skalv som Narkis-Jarle fra Lille Lørdag. ”Lett som en fjær” kunne høres fra sidemann Gjesdal som prøvde å holde motet oppe idet man entret dypere deler av jungelen. Skal sies at man heller ikke var så høy i hatten der man vaklet seg frem i halvblinde, da man hadde hørt at det lusket både Pumaer, diverse slanger og hattifnatter i området. Stjernehimmelen var magisk hengende over oss og hvilket liv man kunne høre i buskene. Av og til måtte vi med skrekkblandet fryd, eller mest skrekk, stoppe opp da det kraslet i nabobusken. Vi føler oss sikre på at en den lokale pumafamilien stod og observerte oss innefra busken, smått ristende på hodet, over disse merkelige hårløse skapningene som ramlet seg over rullestein og buskas. Etter ca 6 timers blanding av hjerte og smerte var vi endelig i mål etter smått imponerende 280 høydemeter i timen. Kveldsmat/nattmat/frokost/ ble fortært skjelvende av den nylig ankomne kulden og den nærmest omkomne benmusklaturen. Før solen stod opp fikk vi besøk av en hel skoleklasse fra Tyskland som bidro til at den rolige morgenstunden ble avbrutt. Etter å ha ventet en time med, ”nå kommer solen snart, nå kommer solen snart”, kom den endelig, storslagen og vakker. Et flott plaster på såret, før vi satte i gang med den vel så smertefulle nedstigningen. Vi fikk selskap av et amerikansk søskenpar, som begge endte opp med bristne ankler etter et ublidt møte med de fantastiske rullesteinene. De staute nordmenn overlevde dog uten store skrammer. Ja, hva skal man så si om turen? Den var flott i sin galskap, men det kommer ingen gjentagelse med det første. En opplevelse for livet, siden det ikke er hver dag man vaser rundt i Panamanske jungler ved midnatt.

Etter fjellturen skulle man tro at Kjetil skulle være trøtt, men den gang ei. Selv etter å ha vært oppe i 24 timer, var det ikke snakk om å ta seg en liten ”beautysleep”. Canadierne lagde i stand grillfest i hagen med hjemmelagde burgere, mens Trygve lå og purket. Når Kjetil endelig fikk lagt seg denne kvelden, ble han vekket hver andre time av en tute eller thunderking som gikk av, samt en kjerring som gikk og lo en time utenfor vinduet i 5 tiden. Først da klokken ble 8 var det tyst på utsiden (takke seg til den rolige byen Boquete). Etter denne gode natten med søvn satt vi kursen mot Boca Brava, en liten rolig øy utenfor Panamas sørkyst. Her tok vi to busser (det gikk buss nærmest hvert kvarter) en taxi og en båt for 10 dollar til sammen. Skal si den panamanske transporten er gjennomført flytende og billig. På boca brava nøt man strandlivet noen dager, for å prøve å få seg litt etterlengtet brunfarge på kroppen. Denne øya kunne by på alt fra brølaper til over 200 forskjellige fuglearter. Hver morgen klokken halv 7 satt det en ape på utsiden av vinduet og lagde bråk (både irriterende og eksotisk på en gang), så det var ikke så stor forskjell på Boquete og Boca brava altså…. Etter to dagers avslapning var det dags for Costa Rica, siden det nærmer seg tiden for å nærme seg Nicaragua.

Thank you Panama, I`ll definately come again!

Cuba, siste del.

En pust i bakken hadde vært sweet, tenkte man da man våknet første morgen på El Rancho i Santiago. Ord ble til handling, så vi praiet bil (undercover police, som til vanlig tar sjåfører med folk som oss i) ned til byen for en liten økt på internett. Det ble en rolig dag med middag på kjent Lonely Planetrestaurant i en bakgate, pluss at vi klarte å valse inn i domkirken under en messe. Som alle andre plasser på Cuba endte vi allikevel opp med å bli forsøkt hustlet av en innflytta jamaicaner på bakre rad, som ville ha oss med hjem for å røyke hasj (ikke fred å få i Guds hus heller altså). På kvelden kom noen kamerater av Maurice, blant annet Michel som har healerkrefter. Disse gutta var lokale, ordentlige karer som ikke var hustlere. Herlig å kunne prate med folk uten at de forventer noe tilbake. Det endte opp med at vi fikk en salsaleksjon med musikk fra Maurice bærbare-pc, der man fort merket hvor stive kropper vi nordmenn har. Stega hang ikke på greip, skuldrene var for stive og takten gikk ikke i Cubafart for å si det sånn, men kanon og kun observere rytmen de hadde i kroppen.

Santiago rundt
Neste dag hadde Maurice funnet ut at vi skulle ha den store Santiago-sightseeingdagen. Vi startet dagen med en tur til Gran Pinar, et flott utsiktspunkt over Santiago. Turen dit var lang og humpete, noe som førte til at en av Maruices kompiser som var med, måtte ut av bilen flere ganger for å få seg frisk luft aka spy. Deretter gikk turen til et ”must see” i følge vår ”guide”, nemlig dinosaurparken. Her var det utstilt ”real size” betongdinosaurer over en stor gresslette. Vi gikk en totalt ubrukelig rundtur noe ingen av oss egentlig var interessert i. Eneste lyspunktet var en eksentrisk ”dinosaurkjenner” (han hadde lest seg opp på Wikipedia) som viste oss rundt, og fortalte dårlige dinosaurvitser med stor entusiasme. Dagens høydepunkt kom da vi var i fred med å gå. Vi hadde vært og spist på ”dino”restauranten, der Maurice hadde gitt mindre tips til servitrisen enn vi hadde gitt til ”dinosaurkjenneren”, noe som førte til at han fikk så hatten passet i offentlighetens søkelys (et virkelig fornøyelig skue). Siste plass på tapeten (vi ville egentlig på stranda denne dagen, noe vi skulle få tid til etter rundturen… Yeah right!)var el cobre. Dette var en domkirke med tilhørende åndelige miner som er et av Cubas landemerker. På vei tilbake til hotellet stakk jentene innom busstasjonen for å sjekke hjemreise til Havanna neste dag. Dette førte til at de fikk plass på en buss som skulle reise noen timer senere, og dermed var det slutt på vårt reisekompaniskap (et meget trivelig sådan).

Da El Rancho plutselig var fullbooket var vi nødt til å vende snuten mot et nytt hotell. Det eneste hotellet som visstnok var ledig i nærmeste omkrets, var Las Americanas som kostet en del galninger mer(Trygves uttrykk for fremmed valuta) enn El Rancho for å si det mildt. Deretter kom vi oss endelig til en strand på Cuba, noe som hadde vært mitt personlige mål siden vi landet i Havanna (Kan jo ikke reise fra en karibisk øy uten å ha fått noe farge). Her fikk vi endelig badet og nytt sola litt. Vel tilbake på hotellet hadde vi en merkelig opplevelse. En svensk dame snudde seg mot oss i resepsjonen med et vennlig spørsmål om vi var svenske. Da vi svarte nei og sa vi var norske, vendte hun snurt på hodet og stakk sin kos. Enten hadde denne frøkna store motforestillinger for oss vennlige naboer fra vest, ellers må hun ha hatt et relativt utrivelig møte med en kar ala Charter-Svein på en sydeuropeisk strand. Ikke lett og vite, men fort stakk hun hvertfall. Senere på kvelden stakk vi på Cabaret på hotellutestedet vegg i vegg. Her hadde de satt i gang et merkelig show, med alt fra tryllekunstnere og imitatorer til transestandup (!). Bordkavaleren vår, Joshua fra Canada, fortalte villig om sitt sexliv (første han begynte samtalen med, etter hvor vi var fra) med damen sittende ved siden av, før de stod rett foran oss og danset en form for Reggaeton (Sær dans, der det virker som man imiterer sex med buksa på.) Sier som nevnt før, Cuba er som å komme til en ny verden. Maurice hadde, som en av få ganger, forlatt oss alene ved dansegulvet. Dette førte til at jeg og Trygve ble overfalt av horer, som så sitt snitt til å tilegne seg litt ekstra grunker fra virile nordmenn. Etter 10minutts mas, der man måtte trykke svaret nei inn med t-skje og stekespade, kom endelig Maurice tilbake og dro oss med ut. Michel hadde ankommet med sigarer til oss. Tidligere på kvelden hadde familien hans blitt ranet hjemme for nesten alt de eide, noe som hadde ført til at vi hadde gitt ham litt overflødige klær. Siden alle som ikke er hustlere, hater å kunne bli sett på som hustlere, ville han gi oss noe tilbake for gavmildheten. Så vi endte kvelden med skikkelige, fabrikklagde sigarer i parken ved hotellet.

Tur til The Cascades
Da det ikke var mulig å få tak i buss til Havanna neste dag (men vi kunne få tidlig neste dag, mot litt tips under bordet), flyttet vi tilbake til El Rancho igjen. Deretter vendte vi nesen mot The Cascades, som visstnok var et flott fossefall en liten time unna byen. Her fikk vi los av en merkelig kar som viste oss frem til den fantastiske fossen, som ikke var en foss, men en liten bekk med tilhørende liten kulp (tørketid kanskje?) Her måtte selvfølgelig Trygve ta seg en dukkert. Den lokale losen sa det var dypt og fint i vannet, noe som førte at godeste Gjesdal tok seg et svalestup fra 5m. Jeg, som ikke stolte helt på denne merkelige skapningen, så for meg livredning på høyt plan da det gikk noen sekunder før Trygve dukket opp igjen. Noe jeg heldigvis slapp da han kun hadde tatt seg et lite jafs av bunnsanden, noe man kunne se på et flott gladiatorkutt over nesen. Sårsalve ble smørt på hos en lokal familie, som gav oss lunken Cubakaffe til 1 Cuc. Tilbake i Santiago tok vi motorsykkeltaxi (nå mangler jeg bare å ta Scooter eller eseltaxi) til en cubansk restaurant som visstnok skulle være billig. Problemet var at vi fikk den vestlige menyen, noe Maurice ikke var videre imponert over. Dette førte til at han diskuterte med en oversur waiter i 10min, før han viste video fra showet sitt til daglig leder som heldigvis var stor fan. Middagen ble billig, men jeg var obs på ting som kunne minne om spytteklyser i maten. På utsiden av restauranten (jeg og Trygve gikk litt før ut) kom det en stor gjeng med hustlere som ville slå av en prat. Da Maurice og Michel kom vandrende like etterpå, forandret samtalen seg fra ”bli med på bar” til ”jentene på Cuba er skitne, Use protection man” før vi fikk lempet en pakke kondomer i fleisen. Før vi dro derfra fikk jeg påpekt at jeg lignet på en tynnere utgave av Dolph Lundgren, noe jeg ikke helt vet om var ment som et kompliment. Etter litt loffing på hotellet, måtte våre mager atter en gang fylles opp. Etter en god diskusjon over hvorfor det heter et par med bukser og ikke bare en bukse, praiet vi en ny pirattaxi nede i byen som ble stoppet av en ny politikontroll. Her utførte Maurice hektisk lobbyvirksomhet, da de egentlig ville sende hele gjengen i kasjotten for kvelden (Shit, Britt). Men både sjåfør og turister slapp atter en gang billig unna, og maten ble fortært i friluft.

Nest siste dag på Cuba ble tilbragt på en 17 timers busstur (oh, happy day), før vi stedsforvirrede i Havanna ikke fant noen ledige hotell. Kompisen til en lobbyist fikset oss rom på et Caza (som vi fant ut senere at ikke var et godkjent Caza particulare), der det var hysj-hysj stemning, dyrt (30 CUC for rommet), hard seng og ingen frokost inkludert. Etter omtrent 3 timers søvn, spiste vi fritert kjøtt fra et gatehjørne til frokost, før kursen ble satt mot flyplassen og forhåpentligvis varmere strøk. Så da har jeg lyst til å takke hele øyen for gjestfriheten og plagsomheten. Cuba bør oppleves, men ha gjerne med deg en cubansk kompis, så får du opplevd” the real” Cuba.

Adjø, Cuba. God Aften, Panama!

Cuba del 3.

Etter snarvisitten i Cienfuegos, var vi klare for et par dagers opphold i Camaguey. Maurice lovte for N`te gang at det ville være varmere på neste plass, da kaldfronten fortsatt ikke hadde gitt seg (Man burde ikke trenge å gå med genser på Cuba. Jeez…). Vi fikk praiet en minibuss med en hyggelig kar som hadde 5 barn med 4 forskjellige damer som alle hadde flyttet til Florida. Da han hørte vi var fra Norge lurte han på om vi likte ”kjøttmarkedet” på Cuba og hva slags farge vi likte best. De fleste hvite, europeiske jentene han hadde møtt, hadde nemlig en mørk lokal kar på slep, som de reiste rundt øya med som en slags luksusprostituert (noe som kan bekreftes da vi/jeg har observert mange slike tilfeller). Med gutta var det visst ikke så nøye, men jeg har observert mange gamle griser leiende på en ung lokal frøken (mange italienere). Det som er litt spesielt/vemmelig er at kjæresten til jenta ofte er med for å passe på, der alle spiser middag først, før dealen blir sealet på natta. En annen side av saken, er at hvis vi, som hvite, skulle komme i prat med en lokal jente og få en god tone på et utested, forventes det uansett at man betaler, selv om man har trodd at det er ekte (noe en kar vi møtte fra Australia nærmest sjokkert kunne fortelle). Maurice fortalte oss også at opp mot 80% på et utested vi var på garantert var enten ”hustlere” eller horer. En bakside av kommunismen, der man må ty til sørgelige midler for å skaffe seg ekstra cash. Men nok om det…

Camaguey
Vel fremme i Camaguey (visstnok Latin-amerikas lommetyvby nr. 1)kom vi i kontakt med en veldig entusiastisk lesbisk vannpolospiller(!) som joinet oss til middag og spansktime. Hun bablet i vei på uforståelig raskt spanskcubansk (uttaler nesten ikke s`ene) og sukket hver gang vi ikke forsto noe, men gav seg ikke før latet som vi tok poenget. Lesbiske blir visstnok litt diskriminert på Cuba, da det merkelig nok er mer akseptert å være homo. Noe Maurice kunne skrive under på da han hadde blitt invitert på fester, der han kunne ta med så mange venner han ville så lenge de ikke var lesbiske. Dette ble spanskøkten der vi lærte grove spanske fraser, mye takket være vår nye venninne. Hun trodde Trygve var en av deltakerne fra et av Maurices tv-program, en langhåra tysk pornostjerne (!). Hvorpå Maurice kom med dagens kommentar, ”That`s really a compliment, he`s far more attractive than you”. Vi lærte også at en diskre måte å fortelle at man var interessert i litt kos en kveld, var å vinke med lukket hånd i retning en potensiell utvalgt. Senere på kvelden fikk vi besøk av en gjeng fra Santiagos baseball-lag (de skulle spille mot Camaguey dagen etter) på døren som ville trade klær med oss, noe som førte til en avtale om å finne frem noe til dagen etter. Etter en liten tur i baren på hotellet, prøvde Securitasene på hotellet ved flere anledninger å prakke på oss horer. De gikk faktisk så langt en gang at de kom inn til Trygve på rommet for å vise frem godsakene. Når jeg hadde sagt nei for 5 gang den kvelden (litt bryskt), sa han OK og lurte på om jeg ville selge t-skjorta mi i stedet (Jeez, for et land).

"Hjemmehos" reportasje, avdeling Cuba.
Morgenen etter var vår lesbiske venninne tilbake med en bifil kamerat (kan nesten virke som alle cubanere trekker til den ene eller den andre siden) som dro oss med på baseballkamp i sentrum. Vi så en halv omgang, før vi ble invitert hjem på middag hos lesbas familie (har glemt navnet hennes, skriver derfor kun lesba i denne omgang, så dere vet hvem jeg snakker om). Vi dro innom et lokalt marked og handlet ingredienser til en latterlig lav pris (gikk kun i lokale pesos). Så ble det sykkeltaxi inn i et slitent nabolag, der hele familien var samlet. De beklaget øyeblikkelig støvet i huset, da de var under oppussing og begynte å vaske. De hadde en gris i bakgården som snart skulle slaktes, noe som visstnok er vanlig i de fleste cubanske familier. Går de tom for penger, tar de grisen til mat. Vi ble fort satt i sving med matlagingen, der jeg pilte hvitløk, mens Trygve kuttet kjøtt med verdens sløveste kiv. Etter hvert kom vi i prat med far i huset som egentlig var litt grinete på oss, og måtte få ut litt frustrasjon. Han og fruen i huset hadde nemlig sittet oppe og ventet på sin datter til langt på natt dagen i forveien, da hun hang med oss på hotellet. Han kunne ikke vite om hun hadde hustlet eller blitt utnyttet til diverse tjenester av oss som turister. Det er slik cubanere er, de viser mye følelser og vil få ut grums med en gang. Foreldrene satt faktisk å så på et av Maurices show da hun endelig kom hjem, og fant det vanskelig å tro at hun hadde vært med ham hele kvelden, de trodde rett og slett at det var en veldig dårlig unnskyldning. Derfor var de egentlig glade for at vi kom på besøk, slik at de fant ut at datterens historie holdt vann. De syns også det var helt utrolig å ha en kjendis på besøk i sitt hjem, noe som hadde blitt lagt merke til av hele nabolaget allerede. Etter hvert som kvelden skred frem, steg stemningen i heimen og vi lærte salsasteg på kjøkkenet/soverommet. Jeg fikk til og med æren av en svingom med fruen i huset, som paradoksalt nok jobbet i cubansk barnehage. Bestefar i huset (hele familien bodde under samme tak) la sin elsk på Trygve, og bladde etter hvert frem bilder fra bryllupet sitt. Noe vi tok som en stor tillitserklæring. Når matlagingen endelig var ferdig, så jeg for meg et langbord der vi spiste sammen med hele familien, men når vi kom inn i ”spisestuen” var det kun pådekket til oss. Skikken er visst at besøket spiser det de orker, før familien spiser restene etterpå. Veldig spesielt å sitte og spise, mens familien står rundt og ser på…. Maten smakte uansett utmerket og til ”dessert” fikk vi en drikk som visstnok skulle være bra for magen (Har fortsatt til gode å bli skikkelig dårlig på Cuba, så kanskje den har virket…). Etter maten var det dags for en siste svingom før faren i huset fikk smake en snus. En merkelig virkning de fleste cubanere sier at de får, er at de føler seg virile. Faren i huset hadde diabetes og pga. en pillecoctail hadde han slitt med potensen i noen år. Pga. snusen kjente han det bevege seg litt der nede, så han fikk et par ekstra poser og lovnad om oversendelse fra Norge om det skulle hjelpe på (hehe). Etter hvert som han ble litt påseglet av vår medbringte rom (alle cubanere elsker rom) ble han veldig oppslukt av mine ariske øyne. Opptil flere ganger den siste timen, så han meg dypt inn i øynene og sa ”oho beyo”(riktig skrevet?) som betyr Beautiful eyes. Meget spesielt å få dette påpekt såpass ettertrykkelig av en gift mann, men jeg lar meg ikke lenger overraske av cubanere generelt. På vei ut av døren gav han oss hvert vårt skikkelige smellkyss i halsgropa (på grensen til å få sugemerke), før vi takket for gjestfriheten. Hjemturen ble gjennomført i en sykkeltaxi med turbinbasert stereoanlegg, der vi plutselig stoppet i en bakgate der det var luftbutikk (forskjellige priser for hva man trengte luft i). Vel fremme på hotellet kom baseballgutta på besøk, der vi hadde en klestradingsseanse. Kaldfronten gjorde seg fortsatt gjeldende, så gutta var meget interessert i å bytte til seg de langarmede H&M genserne mine. I bytte fikk jeg sportstøy, da det var det de kunne tilby. Trygve byttet bort det meste av shortser, så vi må nok på en liten shoppingtur når vi kommer til Panama. Det var avslutningen på en helt utrolig dag, der man sitter igjen med utrolig mange inntrykk. Om vi så bruker mye penger, gir Maurice oss opplevelser for livet. Det er jo uansett ikke ofte man er på Cuba.

Endelig Santiago
Med håp om å komme oss hele veien til Santiago denne gang, reiste vi ned til busstasjonen i Camaguey med frisk mot. Utrolig nok var vi heldige ved første forespørsel, der vi fikk gleden av å få haik hele veien med en Chevy Buick 53 modell. Det var godt og trangt med 4 i baksetet også denne gang, men litt sovende rumpemusklatur måtte man tåle i denne skjønnheten av et fortidsmonster, tenkte vi. På veien fikk vi oppleve alt fra motbydelige veikrodasser (ikke mulig å skylle ned, så litervis med gammel urin møter deg når du må gjøre ditt fornødne), nesten dødt bilbatteri og flere tilfeller av politikontroller. Sistnevnte er ikke bare, bare, da det som tidligere nevnt kan få ganske fatale konsekvenser for den lokale cubaners økonomi. Den ene gangen slapp han unna med en advarsel, mens han 5 minutter etterpå måtte spytte ut med bare 25Cucer (minstebot). Siden han fikk 160Cucer av oss for turen, ville han uansett ha god income (Lucky bastard). Etter en turbulent tur på 6 timer, der blodstrømmen i bekkenmusklaturen ikke lenger var eksisterende, booket vi inn på et hotell Maurice så godt som hadde bodd på før. El Rancho var Santiagos billigste hotell med eget svømmebasseng (nice!). Maurice som ikke var kjent for å sitte på rompen et sekund (annet enn når han var i bil, der han konstant lå i dvale), dro oss med ut på Club Tropicana, som visstnok er en av de store in-plassene i byen. Her fikk vi advarsel om at 80% av klientellet (som tidligere nevnt) enten ville være horer eller hustlere (Hmmm, da får man jo lyst til å ta kontakt med folk gitt). Allikevel endte vi opp med å få et glass med rom og salsaleksjoner av noen lokale i bakgården (noe som faktisk var ganske så trivelig). Da vi var i ferd med å gå viste de sitt sanne jeg og ville ha penger for rom`en vi hadde fått, noe de slukøret kunne glemme da vi tok det som en gave. Jeg kunne også merke hustlernes vrede, da kontantbeholdningen min hadde blitt slanket med 30 Cucer i form av lommenasking. Vel hjemme igjen på hotellet gikk jeg med på å bli lest av Maurice, som er veldig spirituell. Ved å lese chakraene mine og min indre kraft, traff han godt på mange punkter av personaliteten min (litt skremmende egentlig), pluss at han har spådd litt av fremtiden min (spennende å se om han får rett). Jeg har visst et veldig åpent tredje øye, uten at jeg har fått noen særlig forståelse for hva det betyr.

Denne bloggens lærdom: Smerte er din venn, så lenge du kjører en gammel Buick… Cubanere = Virile, lidenskapelige og åpne.

Cuba del 2....

Atter en dag våknet vi litt slitne i løken i Havanna, denne gang med en bereist og kunnskapsrik Backpackerlærer på slep. Det gikk rykter om en kaldfront på vei inn til Cuba, noe som kunne merkes da det var mye kaldere og vindfylt nå enn våre første dager i byen. Vi tok turen til Chinatown der Mauricio anbefalte oss å smake en lokal drikk som selges fra småboder rundt omkring, som kun tar lokale pesos. For 50 øre i norsk valuta fikk vi hver vår Majamuseslush som gav brainfreeze til tusen. Deretter tok han oss med til en liten cubansk restaurant. Her jobbet det en cubansk såpestjerne i grillen, som bidro til en liten spanskprat. En av Maurices metoder er å lære oss noen setninger på forhånd, før vi prøver dem ut i praksis med lokale beboere. På denne restauranten fikk vi smake en av Cubas leskende spesialiteter; Malta. Et alkoholfritt ølbrygg med nogenlunde samme smak som tomtebrygg, bare mye søtere (for søtt for min smak). Etter restaurantbesøket tok vi en tur til togstasjonen for å se om det var mulig å få togbillett til Santiago på andre siden av landet. Problemet med å være på Cuba i nyttårsferien er at leiebiler, tog og busser er umulig å oppspore, så vi reiste nesten tomhendte tilbake. Vi fikk dog et tips som kan være nyttig for andre reisende. Alle securitasfolk får utdelt en baguett og cubansk cola gratis av staten, som de igjen selger for 1 Cuc (veldig morsomt for oss nordmenn å snakke om at ting koster 1 eller 2 Cucer.). De tar gjerne med seg mat hjemmefra og selger den utdelte nistepakka for å kunne spe på den allerede lunkne personalkassa. Så er du hissig på en billig og rask matbit går du bare forbi en securitas og viser med fingrene hvor mange du trenger, også står du et stykke unna og venter til de kommer med maten. Det er som regel oppsatte kameraer rundt der de står vakt, så det er derfor lurt å være diskrè.

Språkforskjeller
Trygve hadde før reisen tatt kontakt med noen jenter fra Grimstad som han hadde hørt skulle til Cuba i vårt tidsrom, Ingebjørg og Kristense. Så vi hooket opp med dem da de ankom byen og de ”joinet” oss på vår ferd med Maurice. På Cuba er våre bokstavsammensetninger vanskelig å uttale, så etter hvert som tiden har gått har vi fått ”spanske” kallenavn. Trygve går under navnet ”Trig” og Kristense har på merkelig vis blitt ”Konstansia”. Men når det gjelder meg og Ingebjørg blir det mer interessant. Kjetil har nemlig blitt til Que tal som betyr What`s up på spansk, mens Ingebjørgs forkortelse Inga har blitt til det lite flatterende Singar som betyr å Pu + hahaha… ;) På vår vei tilbake til Chinatown åpnet plutselig himmelens sluser seg. Desember er paradoksalt den måneden i året med minst nedbør, men pga. den nevnte kaldfronten var det både kaldt og vått (Bergen, I miss you.. haha!) Vi varmet oss på en cubansk kaffe (ekspresso, bare mildere), før vi hadde en spansktime under middagen på hotellet. Vi fikk også se verdens eldste kamera, som vi ble tatt bilde med. Jentene hadde et lite slag av jetlag fortsatt, så de reiste tilbake til hotellet sitt, mens vi gutta atter en gang vendte nesen mot Marlecon. På Marlecon var det så nært man kan komme stiv kuling på Cuba, så vi endte opp med å råne i en bekjent av Maurices Moskovitch (litt større enn en Lada og stylet til tusen). Før vi endte kvelden med nattmat fra Securitas på et gatehjørne…

Adjø Havanna
Neste dag var det dags for å forlate Havanna og bevege reisefoten igjen. Neste etappestopp var satt til Santa Clara (Che Guevaras bosted når han var på Cuba) som var ca 4 timers kjøretur unna. Problemet vårt da, var hvordan man skulle komme seg dit, siden det verken var ledige togbilletter, bussbilletter eller leiebiler. Vi tok turen til Havannas mest fasjonable hotell i håp om å få tak i noe skyss. Her var det plutselig en leiebil til skyhøy pris som vi gøtset på å ta, men i det vi ville takke ja hadde noen andre gitt utleieren tilbud om å ta den til høyere pris, som førte til at den også var tapt. Kapitalens makt råder for fullt i Cuba altså. Til slutt fikk vi tak i en minibuss som kunne kjøre oss hele veien for 200 CuC (SVINDYRT!), noe vi følte oss nødt til å takke ja til. Skal du reise til Cuba, bør du spare opp mye penger, da mitt oppsatte reisebudsjett har blitt sprengt opptil flere ganger. På vei til Santa Clara ble jeg frivillig tvunget til å sitte i framsetet og kommunisere med sjåføren på spansk. Dette ble en veldig fruktbar samtale der jeg fant ut av to ord som jeg egentlig kunne fra før, frillo (kaldt) og fuma (flammer). Langs veien stod det hundre, kanskje tusenvis av lokale og haiket. Det var visstnok ikke bare vi turister som slet med å komme seg noen vei. Transport på Cuba kan til tider være veldig vanskelig å få til, så et annet reisetips er at hvis man skal reise bør man ta seg god tid. For Cubanere er tid relativt, så finner du noe å reise med, kan du ta to kamferdrops på at den aldri kommer frem på tiden.
Vel fremme i Santa Clara tok vi igjen inn på hotell. VI hadde egentlig i planene å ta inn på Caza Particulare (rom for leie hjemme hos folk), men pga. nye regler på Cuba koster disse like mye som en natt på hotell for to stk. Så da mister det en del av vitsen... Vi tok oss en stripe i byen før Maurice atter en gang kom i prat med noen ukjente folk på spansk. Dette var en gjeng fra El Salvador som studerte medisin i byen. VI joinet dem inn på en lokal restaurant, der 8stk spiste for 10 CuCer til sammen i lokal valuta. Man kan jo si at det er litt diskriminerende for turister og hele tiden måtte hoste opp det tredobbelte av prisen andre steder, men når man ser på hverdagslønningen til Cubanerne, kan man jo skjønne dette allikevel. Etter middagen tok vi hestedrosje gjennom byen. Maurice ba Trygve sette seg foran sammen med sjåføren, noe som førte til at Trygve nesten fikk kjenne pisken, for det hadde visst kusken ikke tenkt å finne seg i. Vi gikk plutselig forbi en lang kø som strakk seg nedover en hel gate og rundt en sving, og tenkte automatisk at dette sikkert var køen til en populær klubb. Men det viste seg faktisk at dette var køen til den lokale iskremsjappa (them Cubans, sure love icecream). VI fikk også høre at Villa Clara er den byen på Cuba med størst tetthet av homofile, så jenta fra El Salvador dro oss med til en klubb i en bakgate, der det var show ala Great Garlic Girls. Her danset og mimte dårlige forkledde transvestitter til musikk med hakk i plata (igjen, for et merkelig land). Det spesielle med denne plassen var at folk så vidt enset oss som hvite, høye nordmenn. Så har du lyst til å slippe peset fra innpåslitne ”hustlere” som vil prakke på deg horer, så drar du bare på klubber for homofile. Det har også blitt en farse og tilby snus til utenomskandinaver. Gutta fra El Salvador er blant de første som har bedt om flere.

Cubas nasjonalsport; Trading av klær!
Dagen etter møtte vi på en gjeng som var store fans av Maurice. Hans levesett som backpacker er videnkjent og de tilbød han kost og losji hvis vi ble en dag til i byen. Da vi uansett skulle videre denne dagen, måtte vi ta bilder sammen med dem og gi dem autografer, siden vi var med som studenter av Maurice og kanskje ville bli kjente (ikke siste gang vi har måttet skrive autografer). Etter denne merkelige seansen, var det dags for å sjekke ut Che Guevaras mausoleum med påfølgende statue. Etter obligatorisk bildetaking, stakk vi innom minnerommet der beinrestene til Cubas helter er samlet i kister. Det hadde visstnok vært utrolig vanskelig å få tak i Che sine, men med tid og stunder hadde de fått tak i alle benrestene med unntak av håndleddene som ble kappet av før han ble ”gravlagt” i Bolivia. Etter en liten sosialistisk minnestund, var det dags for å ta turen til Cienfuegos, en idyllisk sommerby, som visstnok skulle være varmere enn Havanna. Dermed ble vi hengende på busstasjonen i noen timer, for å skaffe oss skyss igjen, noe som ikke akkurat var lettere enn i Havanna. Midt i ventetiden fant Maurice ut at han ville utøve litt av Cubas nasjonalsport; ”klestrading”. Han hadde møtt en kar som var interessert i å kjøpe klær av ham, pluss at han muligens ville skysse oss til Cienfuegos. Dette førte til at jeg og Kristense ble med Maurice og kjøperen på hemmelig oppdrag (turister har ikke lov til å dra hjem til lokale som ikke er registrert som Caza particulare) hjem til ham for å vise frem Maurices klær og Pc i familiens hjem. Her ble alt utstilt før de fant noe plagg de likte og kjøpte. Dette må være en av mine mest sære opplevelser til nå i livet. Skal du til Cuba, ta med mye klær du ikke har bruk for. Går pengene slutt, ligger det noen grunker her… Vel tilbake på busstasjonen fikk vi endelig skyss med en gammel røten bil, der vi 4 unge ble studd inn i baksetet på den vel 1 og en halv time lange bilturen (mmmm, Comfy!). I cienfuegos var plutselig alt av hotell magisk utleid, noe som førte til at vi fikk rom hos byens dyreste, mest fasjonable hotell. For 85 Cucer, fikk vi et rom til Maurice (som fortsatt gikk i de samme klærene som dagen vi møtte ham) og et rom til oss 4, der jentene måtte dele seng. Kvelden ble avsluttet med en Hustlersigar av dårlig kvalitet i hotellets klokketårn.

Denne bloggens lærdom: Cuba er dyrt, men verdt penga. Går du tom for penger, bytt vekk klæra dine!

Viva Cuba!
Jeg våknet opp i lånt seng. Da jeg så på klokken var den 02:45, kvart på 3… Jeg skulle stå opp, ikke legge meg, slik gjennomgangsmelodien hadde vært i julen. Det var dagen eller natten om du vil, til å sette kurs mot ukjente strøk. Jeg hadde avtalt å møte min reisekompanjong, en døgnvill Onkel Reisende Gjesdal, på Oslo S klokken 4 for skyttelbuss opp til Gardermoen. Frosttåka lå tykk over jordene da flybussen snirklet seg av gårde. Reisen hadde begynt.

Vel om bord på flyet kom vi, etter noen timers trengselsitting, i prat med en Cubaner i midtgangen. Paradoksalt nok gikk samtalen på fransk, der Trygve brilijerte med sin skolefransk over evne. Han anbefalte oss steder å se, og inviterte oss hjem til seg selv hvis vi noen gang skulle komme innom Trinidad (noen adresse fikk vi dog ikke). Etter en liten stund fikk vi også selskap av to kvinnelige Cubanere som plutselig begynte å snakke norsk til oss. De hadde bosatt seg med hver sin mann i Skjåk av alle plasser. Disse inviterte oss også hjem, men ei heller her fikk vi tak i noe nr. eller adresse å nå dem på. At Cubanere er et mer åpne enn nordmenn, tviles det hvertfall ikke på.

Vel fremme i Havanna, som var litt mer hyggelig temperert enn Oslo med -10, skred vi kjapt gjennom immigrasjonskontrollen, før vi måtte gjennom en ny sikkerhetskontroll (aldri opplevd å gjøre det på vei inn i et land før, men Cuba er Cuba). På andre siden ble vi møtt av en lokal mann, ved navn Antonio, som geleidet oss frem til litt lokal valuta og taxi som han selv ble med i. På vei inn mot sentrum fra flyplassen ble vi møtt av alt fra gamle Ladaer til gamle ”amerikanere”. Vi suste av gårde i godt over 100, og her og der spurtet det en og annen fotgjenger over veien. Her var det ikke snakk om noe fotgjengerovergang. Om så butikken lå på andre siden av gaten for huset ditt, måtte man gamble med liv og lyst hver dag. Midt i et lyskryss(!) hoppet plutselig Antonio av og ønsket oss lykke til videre. Vel fremme på hotellet, ropte magen plutselig desperat på føde. Vi måtte ut å få oss noe å bite i, om vi så ved dette tidspunkt hadde vært våkne i over 24 timer. På vei ut av hotelldøren møtte vi plutselig på en tysker som slet litt med kartet. Noe som førte til at han etter hvert ble med ut i jakten på noe Cubansk mat. Det som er litt morsomt er at nettopp denne tyskeren var togentusiast på sin hals, noe som fikk meg til å tenke på min far hjemme i Norge. Dirk, som mannen het, var journalist for flere togblad i Tyskland, og reiste verden rundt for å ta bilder til sine egne artikler.
Så fort vi hadde kommet oss ut av hotelldøren, kom en av de mange hyggelige/innpåslitne Cubanerne bort til oss, (såkalte ”Hustlers”) og ville hjelpe oss å finne mat(folk det ikke mangler av da de fleste er interessert i litt penger, om det så er sigar eller horesalg de er ute etter). Han pratet i vei på sin gebrokne engelsk at han var sjakklærer og lyste virkelig opp da han hørte at vi kom fra Magnus Carlsens hjemland. Etter en liten stund kom vi til en dør der han ringte på. Her var det visst en restaurant i andre etasje, som sikkert er etablert litt i det skjulte for å lure ut litt ekstra penger fra dumme turister som oss. Døgnville og forvirrede, tenkte vi at mat er mat, og skred inn i døren. Så fort vi rakk å komme oss innenfor kom det en politibil forbi, som skulle sjekke ID-en til vår stakkars medhjelper. Det har seg visst slik i Cuba at lokale ikke får lov til å snakke eller hjelpe turister med noen ting, så sant de ikke er i offentlige instanser som hotell, butikker, legesenter osv. Noe som endte i at han pent måtte bli med dem i politibilen for en videre prat. Ikke alltid like lett å være Cubaner i Cuba altså. Det hele fikk vi bivånet fra verandaen på restauranten i andre etasje sammen med en danske og to horer som ventet på bord. En stund inni vårt overpriste måltid (20 CuC på hver, ca. 130 kr) som bestod av mindre mat enn en middels norsk Fjordlandspakke, kom hjelperen vår tilbake, med en forklaring på hva som hadde skjedd og et påskudd om å ta en prat med ”søstra” si på spansk (altså kjøpe henne til litt sengekos). Dette takket vi pent nei til, før vi gav han en pils for maset og gikk. Det endte allikevel med at han fulgte oss hjem til hotellet, der han reklamerte for seg selv og sine sightseeingkunnskaper. En begivenhetsrik første kveld altså.

Sightseeing og andre festligheter
Dagen etter var det dags for sightseeing. Vi trodde automatisk at dette betød en halv dag i buss med stopp der man kunne knipse bilder som en japansk turist i Norge. Heldigvis var det snakk om en gåtur, med en ekslusiv lokal guide for meg og Trygve. Han førte oss gjennom Havannas bakgater, ned til gamlebyen som er det mest turistspekkede området i byen. Her var vi innom Havanna Club museet, fikk smake på ”verdens beste Mojito” på takterassen til Hemingwayhotellet, var i en bortgjemt sigarbutikk med skikkelige saker og fikk se Cubas svar på ”sweet 16”. I Cuba sparer nemlig foreldrene opp penger til barna sine fra de blir født, til en fest når de blir 15 år, der de reiser rundt i byen og blir tatt bilde av med forskjellige kjoler på forskjellige location. På kvelden holder de fest/ball med 15 par og jenta får hotellrom med sin kavaler. Hvorfor dette skjer akkurat når jenta er 15år er uvisst, da den seksuelle lavalder på Cuba er 12 år. Guiden fortalte oss også at Cubanske menn kun trengte 3 ting for å være tilfredse i livet; Alkohol, mat og noe å ha det gøy med, altså kvinner. Han kunne også fortelle at de likte kvinner med fyldige hofter. Var man tynn uten former var man ”fucked”.
På kvelden dro vi, etter tips fra guiden, på konsert og middag med buena vista sosial club, et verdenskjent salsaband. Dirk ble igjen med som påheng. Her møtte vi en jente fra Luxemburg og en kar fra Spania som tilfeldigvis jobbet for FN i Managua i Nicaragua. Så der sikret vi oss guide i den byen når vi skal dit. Etter showet ordnet Michelle fra Luxemburg en pirattaxi til oss, slik at vi kunne reise til Club de la Musica, som visstnok er en kjent Salsaklubb på Cuba. Denne pirattaxien var en gammel ”Amerikaner” som hørtes ut og luktet som en gammel Fevik-sjekte. Hadde man hatt Eu-kontroller på Cuba, overdriver jeg ikke når jeg sier at 90% ville blitt sendt til opphugging. På Club de la Musica var det yrende danseliv noe som førte til at Trygve prøvde dansefoten med Michelle, med stort hell. På vei ut fra klubben, fikk vi direksjoner på hvor hotellet skulle være. Dette førte til at vi tok en VM i lang omvei, kl. halv 2 på natta. Paradoksalt nok ble vi ikke plaget av noen en eneste gang, noe som viser hvor trygt det er på Cuba. Vel fremme på hotellet møtte vi på Dirk igjen som hadde gått hjem alene noen timer i forveien. Han hadde møtt på en hore på veien som ville selge seg. I stedet for å si nei takk, hadde Dirk spurt om han kunne få lov til å se hvordan hun bodde hjemme. Så han hadde tilbragt noen timer i et Cubansk hjem, med hele horas familie, der han hadde blitt bydd på rom og en plass å tilbringe nyttårsaften. Veeeldig spesielt!

Nyttårsaften
På desembers siste dag, dro vi ned til gamlebyen for å spise en skikkelig frokost, da hotellfrokosten på Cuba kun er en munnfull. Vi tok oss en tur til ”sjokoladefabrikken” der det som regel var mye kø. Av en uviss grunn fikk jeg og Trygve lov til å gå forbi hele køen og ble tildelt et bord. ”Sjokoladefabrikken” var en kafe der noen stod i et glassmonter og lagde sjokoladeskulpturer som vi kunne kjøpe. Vi bestilte oss en varm sjokolade og noen sjokoladebiter til smaking. Den varme sjokoladen smakte som havregrøt med sjokoladesmak, noe som kan ha noe med at melken på Cuba smaker dritt. Senere tok vi oss en tur i ukjente områder i bakgatene rundt omkring. Man kan skjønne hvorfor man sier at Cuba er som å komme tilbake til 50 tallet, da mange hus ikke er renovert og ser forfalne ut. Noen har prøvd å renovere husene litt med å male dem i grelle farger, noe som gir et eksotisk preg. Et stykke på veien ble vi stoppet av en lokal gutt og jente som vi ”joinet” til en bar (normalt sett vet man automatisk at de er ute etter noe, men vi tenkte det var greit å spandere på dem en drink). Adrian, som gutten het, gav oss en innføring i hvordan han synes det er å bo på Cuba. Han fortalte at i gamlebyen og de øvrige turiststedene, fikk man bot hvis man snakket med turister på 30 pesos(lokal valuta kun til bruk for Cubanere; 1CuC=24 pesos). Ingen fikk lov til å ha internett eller kabeltv, men dette hadde de fleste gjemt under bordet. Han fortalte også at de ble overvåket overalt og fikk ikke snakke stygt om systemet. Han ville f.eks. mistet jobben, hvis noen hadde hørt hva han fortalte oss. Cubanere får ikke lov å reise ut av landet, hvis ikke de gifter seg med en vestlig. Det er også stadige kontroller av identitet, der man må ha et ID-kort som er vanskelig å få tak i hvis man ikke bor i Havanna. Mange reiser fra andre byer ”ulovlig”, siden de ikke har Idkort. Ganske spesielt at man kan være ulovlig immigrant i sitt eget land. Adrian var hvertfall lei av systemet og håpte på bedre tider.

Møte med Maurice
Siden det var nyttårsaften, måtte vi jo finne på noe kult, da ryktet fortalte at Cubanere var glade i å feste. Vi så for oss en liten Cuba Libre i hotellbaren, før vi skulle ut å sjekke livet. En morsom skikk i Cuba er at ved midnatt kaster man en vaskebøtte full av vann ned fra terassen, som symboliserer at man starter det nye året med nyvasket hus. Så vi burde visst holde oss unna åpne gater på den tiden. I heisen kom vi plutselig i prat med en mexicaner ved navn Maurice. Han joinet oss i baren og begynte å fortelle om seg selv. Det hadde seg slik at denne karen var ganske berømt i latinske kretser og går under kallenavnet ”Maestro muchilero” (Backpacker-læreren). Han reiser rundt over hele verden og lærer bort spansk til andre backpackere på tur. Betalte jeg og Trygve ham kost og losji, kunne han bli med oss Cuba rundt som en spansklærer/guide, noe vi syntes var en god idè. På Cuba er de fleste hjemme med familien til 12 før man går ut og fester i gatene, så vi hang oss på Maurice til et utested et stykke unna sentrum som het Macumba. Dette var visst et veldig populært sted der man egentlig trengte reservasjon, men Maurice fikset oss inn. Her var det god mat og stor konsert med en av Cubas mest populære artister Eddy K (reggaetonmusikk). Maurice hadde tidligere bodd 7 år på Cuba så han var godt kjent med forholdene på det meste. Han fortalte at man gjerne har en egen pris for turister, eller man prøver å presse ut ekstra penger av dem da man vet at de har penger. En normal cubaner tjener 20 dollar i måneden, så de lever ofte av tipsen de får. Taxisjåføren vår til Macumba hadde eksempelvis to jobber. På dagtid var han lege, mens på kvelden kjørte han pirattaxi for å skaffe seg litt ekstra. Det syke med det hele er at han tjente to ukelønner på den lille turen han hadde med oss, men hadde politiet oppdaget at vi hadde vært i taxien hans ville de tatt den fra ham og gitt han en bot. Så man tok en risk hvis man skulle tjene penger på si. Maurice fortalte også at hustlerne som regel hadde mye penger, da de lurte til seg penger i form av kjøp og/eller provisjon fra restauranter av turister. Disse samlet seg ofte på Malecon, et område nede ved havnen, på kveldstid sammen med ”the outcast”. Outcast er en fellesbetegnelse på homofile, transvestitter, hustlere osv. Etter vi hadde vært på Macumba, tok Maurice oss med dit, da han hadde bodd i området før og hadde mange venner der. Vi kjøpte oss en flaske med rom og kom fort i prat med noen gamle venner av Maurice, som likte å henge med The Outcast. Veldig trivelige folk men vanskelig å kommunisere med, da de snakker veldig uforståelig fort spansk og er dårlig i engelsk. Vi fikk virkelig se Cuba fra innsiden og hadde mange merkelige episoder. Trygve fikk bl.a. en penisklem(!) av en homofil og vi fikk møte Cubas første transe (Det er lov å være transvestitt på Cuba, men ikke homofil) Jeg fikk høre av en tidligere transe at jeg hadde ”sex-appeal” og vi fikk se en Hustler la vannet renne så det sprutet ut over en gjeng med transvestitter mens han ropte ”denne kølla får dere aldri smake”. Ingen oppførte seg truende mot oss, det var bare hyggelige folk. Dette kan ha noe med at vi hadde med Maurice, men jeg kan skjønne at man kaller Cuba latin-amerikas tryggeste land. Vi hang faktisk på Malecon til klokka var 7 om morgenen og kom akkurat i tide til frokost på hotellet. Noe som ble et veldig festlig måltid med mye latter og refleksjon over dagens vannvittige opplevelser.

Bilder kommer senere naar nettet funker ordentlig...

Kos ORG