Panama

Panama City
Varmen veltet mot oss da vi steg ut av flyet i Panama City. Den varme genseren og jeansen som holdt kulden ute i Havanna, var ikke tilpasset vårt nye reisemål. Klamme av fuktighet startet umiddelbart jakten på et ledig hotell. Etter hektisk telefonvirksomhet uten positivt utfall (var visst jazzfestival på gang i byen) fikk vi plutselig øye på en ung kar med backpackerhotellskilt. Vi hang oss på ham og ble inn-ljosert på et hotell med trådløst internett (en åpenbaring, etter 2 nærmest isolerte uker på Cuba). Hotellet var i stiveste laget da vi måtte ut med 25 dollar uten inkludert frokost (noe vi fant ut senere, da vi ble tatt på fersken i å prøve å ”løpe” fra regningen).
Panama City må kunne sies å være en miniversjon av Manhattan, med sine høye, glassbelagte skyskrapere nede ved vannkanten. Selv den godeste Donald Trump er i gang med å bygge et vannvittig hotell/kjøpesenter med form som et seil (kanskje et bilde på et land i fremgang). Kunstgraffiterte, gamle amerikanske skolebusser fartet rundt overalt, så transportproblemer skulle det heller ikke skorte på. En vannvittig overgang fra Cubas slitne bebyggelse altså. Vi tok oss en tur til byens handlegate og inn på nærmeste pizzarestaurant for å demme opp for junk-foodsuget. Deilig var det også å kunne gå inn i en kiosk og kjøpe cola og sjokolade. Vi hadde lest i Lonely Planet at det ikke var trygt å gå rundt alene i Panama City på kveldstid. Et bilde på de preventive midlene man brukte for å demme opp mot kriminaliteten i landet, kunne man se i banken der alle ble skannet for våpen før de gikk inn. Minibankene var isolert inni et lite tilbygg ved siden av banken, der man måtte stikke inn bankkortet for å komme inn døren utenom bankens åpningstider. Sikkerhetsvakter kunne vi observere over hele byen, så tryggheten på dagtid var det hvertfall ingenting å si på. Friheten over å kunne gå ned langs gaten uten å bli plaget av hustlere var også vannvittig deilig. Etter en liten vandring innom et ordentlig kjøpesenter, en lokal barberer og gamlebyen, var det dags for å finne seg en liten oase i skyggen. Etter tips fra vår etter hvert gode venn Lonely Planet, tok vi turen innom en restaurant, der vi fikk tok oss en liten vannpipe, hørte på live jazzmusikk, så Barcelonakamp og kom i prat med noen innflyttede amerikanere. Disse joinet vi til en altfor dyr restaurant som serverte en fantastisk biff, en vannvittig overgang fra Cubas ensformige måltider med ris med bønner og friterte bananerbiter (urk!).

Boquete
Dagen etter var det dags for å se det landlige Panama, nærmere bestemt den rolige fjellbyen Boquete. Vi ordnet oss kjapt buss på bystasjonen og satte kursen mot David (byen heter faktisk David). Busskomforten var sidestilt med standarden i Norge, bare til en brøkdel av prisen. Her koste vi oss med dubbede hollywoodfilmer, blant annet en drapsorgie av en 18-årsfilm med Vinnie Jones i hovedrollen (det satt små barn på bussen!). Fremme i David fant Trygve lokalbuss til oss (som kun kostet 1 dollar), en stappfull amerikansk skolebuss som ikke akkurat er anlagt for store norske bein (Kodenavn trangt men trivelig). Boquete var beskrevet som en rolig fjellby, der vi kunne slappe av etter vel 2ukers hektiske strabaser. Det viste seg fort at avslapning kunne man glemme. Panama er visst festivalenes hjemland og i Boquete var årets happening, blomsterfestivalen, i full gang. Så fort vi hadde kommet oss ut av bussen, ble vi møtt av entusiastiske, potdampende Pancho, som for øvrig er nevnt i L.P. Han skaffet oss rom i sitt herberge, som var et slitent hus/motell med dorm til 10 dollar per natt. Med felleskjøkken og stor bakhage, fantes det muligheter for å pynte litt på det skakkjørte budsjettet etter Cubas strabaser (om vi ikke orket dette, fantes det en trivelig kafeteriakantine med mat til latterlig lav pris, et steinkast unna). Den fredelige fjellbyen Boquete var alt annet enn hva vi/jeg hadde forestilt oss. Med tutende rånebiler med pumpende anlegg og fyrverkeri 24/7 ble søvn satt til side atter en gang. VI kom i prat med en trivelig gjeng fra Canada som vi joinet med til festivalområdet. Blomsterfesten virket til å være Panamanernes unnskyldning til å feste til tidlig morgen, så det var bare å få på seg danseskoene og bli med på festlighetene. Etter et par deilige kyllingspyd fra en lokal grillsjappe, avsluttet vi kvelden med en sigar i motellets hagesofa.

Panamas høyeste fjell
Pancho fortalte oss at hostelet var fullbooket denne kvelden, så vi måtte finne oss et nytt krypinn for neste natt. Det var da vi kom på den ”geniale” ideèn; La oss hike opp til Volcan Baru om natten (Panamas høyeste fjell), så kan vi heller sove neste dag. Vi tok oss en ”førhikesrestitusjon” i varme kilder som vi hadde blitt tipset om en times kjøretur unna. Her betalte vi 2 dollar for å varme oss (!) i en vannpytt som holdt ca. 43 grader celsius, før vi avkjølte oss i den lokale elva (Skikkelig nice, men vi burde nok heller ha ventet med restitusjon til etter hiken). Etter litt diverse kaffedrikking, tacospising og internettsurfing falt mørket på og vi praiet oss taxi opp til ca 1800 meters høyde. Her tok vi på oss hodelykter og satte i gang med friskt mot og stor entusiasme på vei opp mot 3474m. Det skulle vise seg at denne hiken ville bli alt annet enn lett. Kondiskongen fra Fevik var pumpet etter første høydedrag og lårmusklaturen skalv som Narkis-Jarle fra Lille Lørdag. ”Lett som en fjær” kunne høres fra sidemann Gjesdal som prøvde å holde motet oppe idet man entret dypere deler av jungelen. Skal sies at man heller ikke var så høy i hatten der man vaklet seg frem i halvblinde, da man hadde hørt at det lusket både Pumaer, diverse slanger og hattifnatter i området. Stjernehimmelen var magisk hengende over oss og hvilket liv man kunne høre i buskene. Av og til måtte vi med skrekkblandet fryd, eller mest skrekk, stoppe opp da det kraslet i nabobusken. Vi føler oss sikre på at en den lokale pumafamilien stod og observerte oss innefra busken, smått ristende på hodet, over disse merkelige hårløse skapningene som ramlet seg over rullestein og buskas. Etter ca 6 timers blanding av hjerte og smerte var vi endelig i mål etter smått imponerende 280 høydemeter i timen. Kveldsmat/nattmat/frokost/ ble fortært skjelvende av den nylig ankomne kulden og den nærmest omkomne benmusklaturen. Før solen stod opp fikk vi besøk av en hel skoleklasse fra Tyskland som bidro til at den rolige morgenstunden ble avbrutt. Etter å ha ventet en time med, ”nå kommer solen snart, nå kommer solen snart”, kom den endelig, storslagen og vakker. Et flott plaster på såret, før vi satte i gang med den vel så smertefulle nedstigningen. Vi fikk selskap av et amerikansk søskenpar, som begge endte opp med bristne ankler etter et ublidt møte med de fantastiske rullesteinene. De staute nordmenn overlevde dog uten store skrammer. Ja, hva skal man så si om turen? Den var flott i sin galskap, men det kommer ingen gjentagelse med det første. En opplevelse for livet, siden det ikke er hver dag man vaser rundt i Panamanske jungler ved midnatt.

Etter fjellturen skulle man tro at Kjetil skulle være trøtt, men den gang ei. Selv etter å ha vært oppe i 24 timer, var det ikke snakk om å ta seg en liten ”beautysleep”. Canadierne lagde i stand grillfest i hagen med hjemmelagde burgere, mens Trygve lå og purket. Når Kjetil endelig fikk lagt seg denne kvelden, ble han vekket hver andre time av en tute eller thunderking som gikk av, samt en kjerring som gikk og lo en time utenfor vinduet i 5 tiden. Først da klokken ble 8 var det tyst på utsiden (takke seg til den rolige byen Boquete). Etter denne gode natten med søvn satt vi kursen mot Boca Brava, en liten rolig øy utenfor Panamas sørkyst. Her tok vi to busser (det gikk buss nærmest hvert kvarter) en taxi og en båt for 10 dollar til sammen. Skal si den panamanske transporten er gjennomført flytende og billig. På boca brava nøt man strandlivet noen dager, for å prøve å få seg litt etterlengtet brunfarge på kroppen. Denne øya kunne by på alt fra brølaper til over 200 forskjellige fuglearter. Hver morgen klokken halv 7 satt det en ape på utsiden av vinduet og lagde bråk (både irriterende og eksotisk på en gang), så det var ikke så stor forskjell på Boquete og Boca brava altså…. Etter to dagers avslapning var det dags for Costa Rica, siden det nærmer seg tiden for å nærme seg Nicaragua.

Thank you Panama, I`ll definately come again!