Cuba del 2....

Atter en dag våknet vi litt slitne i løken i Havanna, denne gang med en bereist og kunnskapsrik Backpackerlærer på slep. Det gikk rykter om en kaldfront på vei inn til Cuba, noe som kunne merkes da det var mye kaldere og vindfylt nå enn våre første dager i byen. Vi tok turen til Chinatown der Mauricio anbefalte oss å smake en lokal drikk som selges fra småboder rundt omkring, som kun tar lokale pesos. For 50 øre i norsk valuta fikk vi hver vår Majamuseslush som gav brainfreeze til tusen. Deretter tok han oss med til en liten cubansk restaurant. Her jobbet det en cubansk såpestjerne i grillen, som bidro til en liten spanskprat. En av Maurices metoder er å lære oss noen setninger på forhånd, før vi prøver dem ut i praksis med lokale beboere. På denne restauranten fikk vi smake en av Cubas leskende spesialiteter; Malta. Et alkoholfritt ølbrygg med nogenlunde samme smak som tomtebrygg, bare mye søtere (for søtt for min smak). Etter restaurantbesøket tok vi en tur til togstasjonen for å se om det var mulig å få togbillett til Santiago på andre siden av landet. Problemet med å være på Cuba i nyttårsferien er at leiebiler, tog og busser er umulig å oppspore, så vi reiste nesten tomhendte tilbake. Vi fikk dog et tips som kan være nyttig for andre reisende. Alle securitasfolk får utdelt en baguett og cubansk cola gratis av staten, som de igjen selger for 1 Cuc (veldig morsomt for oss nordmenn å snakke om at ting koster 1 eller 2 Cucer.). De tar gjerne med seg mat hjemmefra og selger den utdelte nistepakka for å kunne spe på den allerede lunkne personalkassa. Så er du hissig på en billig og rask matbit går du bare forbi en securitas og viser med fingrene hvor mange du trenger, også står du et stykke unna og venter til de kommer med maten. Det er som regel oppsatte kameraer rundt der de står vakt, så det er derfor lurt å være diskrè.

Språkforskjeller
Trygve hadde før reisen tatt kontakt med noen jenter fra Grimstad som han hadde hørt skulle til Cuba i vårt tidsrom, Ingebjørg og Kristense. Så vi hooket opp med dem da de ankom byen og de ”joinet” oss på vår ferd med Maurice. På Cuba er våre bokstavsammensetninger vanskelig å uttale, så etter hvert som tiden har gått har vi fått ”spanske” kallenavn. Trygve går under navnet ”Trig” og Kristense har på merkelig vis blitt ”Konstansia”. Men når det gjelder meg og Ingebjørg blir det mer interessant. Kjetil har nemlig blitt til Que tal som betyr What`s up på spansk, mens Ingebjørgs forkortelse Inga har blitt til det lite flatterende Singar som betyr å Pu + hahaha… ;) På vår vei tilbake til Chinatown åpnet plutselig himmelens sluser seg. Desember er paradoksalt den måneden i året med minst nedbør, men pga. den nevnte kaldfronten var det både kaldt og vått (Bergen, I miss you.. haha!) Vi varmet oss på en cubansk kaffe (ekspresso, bare mildere), før vi hadde en spansktime under middagen på hotellet. Vi fikk også se verdens eldste kamera, som vi ble tatt bilde med. Jentene hadde et lite slag av jetlag fortsatt, så de reiste tilbake til hotellet sitt, mens vi gutta atter en gang vendte nesen mot Marlecon. På Marlecon var det så nært man kan komme stiv kuling på Cuba, så vi endte opp med å råne i en bekjent av Maurices Moskovitch (litt større enn en Lada og stylet til tusen). Før vi endte kvelden med nattmat fra Securitas på et gatehjørne…

Adjø Havanna
Neste dag var det dags for å forlate Havanna og bevege reisefoten igjen. Neste etappestopp var satt til Santa Clara (Che Guevaras bosted når han var på Cuba) som var ca 4 timers kjøretur unna. Problemet vårt da, var hvordan man skulle komme seg dit, siden det verken var ledige togbilletter, bussbilletter eller leiebiler. Vi tok turen til Havannas mest fasjonable hotell i håp om å få tak i noe skyss. Her var det plutselig en leiebil til skyhøy pris som vi gøtset på å ta, men i det vi ville takke ja hadde noen andre gitt utleieren tilbud om å ta den til høyere pris, som førte til at den også var tapt. Kapitalens makt råder for fullt i Cuba altså. Til slutt fikk vi tak i en minibuss som kunne kjøre oss hele veien for 200 CuC (SVINDYRT!), noe vi følte oss nødt til å takke ja til. Skal du reise til Cuba, bør du spare opp mye penger, da mitt oppsatte reisebudsjett har blitt sprengt opptil flere ganger. På vei til Santa Clara ble jeg frivillig tvunget til å sitte i framsetet og kommunisere med sjåføren på spansk. Dette ble en veldig fruktbar samtale der jeg fant ut av to ord som jeg egentlig kunne fra før, frillo (kaldt) og fuma (flammer). Langs veien stod det hundre, kanskje tusenvis av lokale og haiket. Det var visstnok ikke bare vi turister som slet med å komme seg noen vei. Transport på Cuba kan til tider være veldig vanskelig å få til, så et annet reisetips er at hvis man skal reise bør man ta seg god tid. For Cubanere er tid relativt, så finner du noe å reise med, kan du ta to kamferdrops på at den aldri kommer frem på tiden.
Vel fremme i Santa Clara tok vi igjen inn på hotell. VI hadde egentlig i planene å ta inn på Caza Particulare (rom for leie hjemme hos folk), men pga. nye regler på Cuba koster disse like mye som en natt på hotell for to stk. Så da mister det en del av vitsen... Vi tok oss en stripe i byen før Maurice atter en gang kom i prat med noen ukjente folk på spansk. Dette var en gjeng fra El Salvador som studerte medisin i byen. VI joinet dem inn på en lokal restaurant, der 8stk spiste for 10 CuCer til sammen i lokal valuta. Man kan jo si at det er litt diskriminerende for turister og hele tiden måtte hoste opp det tredobbelte av prisen andre steder, men når man ser på hverdagslønningen til Cubanerne, kan man jo skjønne dette allikevel. Etter middagen tok vi hestedrosje gjennom byen. Maurice ba Trygve sette seg foran sammen med sjåføren, noe som førte til at Trygve nesten fikk kjenne pisken, for det hadde visst kusken ikke tenkt å finne seg i. Vi gikk plutselig forbi en lang kø som strakk seg nedover en hel gate og rundt en sving, og tenkte automatisk at dette sikkert var køen til en populær klubb. Men det viste seg faktisk at dette var køen til den lokale iskremsjappa (them Cubans, sure love icecream). VI fikk også høre at Villa Clara er den byen på Cuba med størst tetthet av homofile, så jenta fra El Salvador dro oss med til en klubb i en bakgate, der det var show ala Great Garlic Girls. Her danset og mimte dårlige forkledde transvestitter til musikk med hakk i plata (igjen, for et merkelig land). Det spesielle med denne plassen var at folk så vidt enset oss som hvite, høye nordmenn. Så har du lyst til å slippe peset fra innpåslitne ”hustlere” som vil prakke på deg horer, så drar du bare på klubber for homofile. Det har også blitt en farse og tilby snus til utenomskandinaver. Gutta fra El Salvador er blant de første som har bedt om flere.

Cubas nasjonalsport; Trading av klær!
Dagen etter møtte vi på en gjeng som var store fans av Maurice. Hans levesett som backpacker er videnkjent og de tilbød han kost og losji hvis vi ble en dag til i byen. Da vi uansett skulle videre denne dagen, måtte vi ta bilder sammen med dem og gi dem autografer, siden vi var med som studenter av Maurice og kanskje ville bli kjente (ikke siste gang vi har måttet skrive autografer). Etter denne merkelige seansen, var det dags for å sjekke ut Che Guevaras mausoleum med påfølgende statue. Etter obligatorisk bildetaking, stakk vi innom minnerommet der beinrestene til Cubas helter er samlet i kister. Det hadde visstnok vært utrolig vanskelig å få tak i Che sine, men med tid og stunder hadde de fått tak i alle benrestene med unntak av håndleddene som ble kappet av før han ble ”gravlagt” i Bolivia. Etter en liten sosialistisk minnestund, var det dags for å ta turen til Cienfuegos, en idyllisk sommerby, som visstnok skulle være varmere enn Havanna. Dermed ble vi hengende på busstasjonen i noen timer, for å skaffe oss skyss igjen, noe som ikke akkurat var lettere enn i Havanna. Midt i ventetiden fant Maurice ut at han ville utøve litt av Cubas nasjonalsport; ”klestrading”. Han hadde møtt en kar som var interessert i å kjøpe klær av ham, pluss at han muligens ville skysse oss til Cienfuegos. Dette førte til at jeg og Kristense ble med Maurice og kjøperen på hemmelig oppdrag (turister har ikke lov til å dra hjem til lokale som ikke er registrert som Caza particulare) hjem til ham for å vise frem Maurices klær og Pc i familiens hjem. Her ble alt utstilt før de fant noe plagg de likte og kjøpte. Dette må være en av mine mest sære opplevelser til nå i livet. Skal du til Cuba, ta med mye klær du ikke har bruk for. Går pengene slutt, ligger det noen grunker her… Vel tilbake på busstasjonen fikk vi endelig skyss med en gammel røten bil, der vi 4 unge ble studd inn i baksetet på den vel 1 og en halv time lange bilturen (mmmm, Comfy!). I cienfuegos var plutselig alt av hotell magisk utleid, noe som førte til at vi fikk rom hos byens dyreste, mest fasjonable hotell. For 85 Cucer, fikk vi et rom til Maurice (som fortsatt gikk i de samme klærene som dagen vi møtte ham) og et rom til oss 4, der jentene måtte dele seng. Kvelden ble avsluttet med en Hustlersigar av dårlig kvalitet i hotellets klokketårn.

Denne bloggens lærdom: Cuba er dyrt, men verdt penga. Går du tom for penger, bytt vekk klæra dine!