En drøss med opplevelser...

Da var det dags att oppdatere bloggen igjen etter noen veldig busy`e uker. Har ikke hatt snev av mulighet til å oppdatere da det har skjedd ting hele tiden.For å kunne klare å få med meg alt blir det en liten bildekavalkade med beskrivende tekst. La oss starte omvendt kronologisk med start av:


Praksis
Vi på flerkulturell pedagogikkstudiet har 4 ukers praksis (anno 15 dager med 3 timer hver dag) i Nicaraguanske barnehager. Min gruppe (Meg, Lene og Kine) er plassert i en liten barnehage kalt Guadalupe. Her har vi nå den første lille uken vært på 2 og 3 nivå som tilsvarer 4-5åringer. Barnehage i Nicaragua er ikke som i Norge. Her er det mer skolepreg over hverdagen, der barna går kledd i uniformer og sitter på pulter. De fleste Nicaraguanske barn begynner i skolesystemet når de er 3-år, begynner de senere kan de risikere å komme etter. Jeg fikk av læreren høre at det fantes såkalte "prenatural" skoler for barn under 3-år, men dette var visstnok veldig dyrt. I denne pre-escularen betaler foreldrene 260 Cordobas (ca 80kr) i måneden for at barna skal få gå der, noe som er veldig dyrt for den normale Nica i gata. I den forbindelse har mange barn en "gudfar" som betaler donasjoner. Sønnen til "profesoraen" hadde f.eks. en "gudfar" fra USA som betalte halvparten av skolepengene hans.


Mange av lekestativene på lekeplassen var skikkelig forfalne noe man kan se på denne relativt "rette" stigen.


Klasserommet er godt og varmt, selv med den lille vifta i taket. Er hvertfall system på stolene og tilhørende sekker.


Den "sunne" kiosken barna kan handle godis, pizza og chips i under "storefri" før lunch. En god skikk Nicaragua har fått av USA, der man heller spiser godis enn frukt. De hadde faktisk prøvd å innføre frukt i kiosken for en tid tilbake, men falt bort fra det igjen da barna heller ville ha godis (Doooh!). Hvis man tar et 4-5 årig barn med makk i rompa på en skolebenk og plusser på litt sukker fra kiosken/hjemmet, får man en vannvittig energibunt. Dette kan man merke på støynivået, der "profesoraen" hele tiden må holde fokuset oppe. Jeg merker jeg er sliten i hodet når jeg kommer hjem, og det etter bare 3 timers praksis.


To gringoer og to amigoser i skjønn forening.


I forbindelse med undervisningen med frukt, form og farger, tok vi med noen konkreter og smaksprøver til barna. Dette gikk ned med liv og lyst, helt til det var tomt. Så hvorfor alt goderifokuset?

San Juan del Sur
Joakim og Rigo, våre Kulturstudiefeltsjefer, fikset oss buss og vi satt kursen mot San Juan Del Sur på helgetur, eller ferie om du vil. Nicaraguas svar på Mallorca med turister rundt hvert hushjørne skuffet ikke i all sin vakre prakt...


I motsetning til Las Penjitas brennheite mørke sand, var det her deilig hvit som det faktisk gikk an å gå på...


Norske sydenturister klare for ferie på Mallorca eller San Johan i sør om du vil.


Det er ikke bare i Rio, Jesus passer på oss...



Stikker du innom San Juan bør du ta turen til Restaurant Colibri og ta en matbit. Her var det fantastisk god mat og herlig service... Ps: må forhåndsbookes...


Bølgene er store, så her må man passe på selv om man er på grunna... Er man glad i å surfe fins det plenty av boltreplass. Nesten halve gjengen kjøpte seg surfebrett noe som kunne merkes på benplassen i bussen på vei hjem.

Konklusjon: San Juan = lite søvn, mye morro, men vær forsiktig så du ikke blir ranet (to amerikanske damer fikk merke dette mellom to strenderr, og ble frastjålet penger, kamera og en flaske vann(!), men smykkene fikk de beholde... spesielt) eller kastet mat på(!) av lokale idioter (noe mine gode venner Vidar og Lene ble i de sene nattestider).

Tur til Vulkan, Cerro Negro.
Inkludert i studiegebyret hos Kulturstudier fantes en tur til Cerro Negro. Dette er visstnok det amerikanske kontinents yngste vulkan med sine rundt 160 år. Det ble en trivelig søndagstur opp den svartdekte sandhaugen (gikk ca. en halvtime å labbe opp og 5 min å "slaide" ned).


Vindfullt med god utsikt oppe på toppen...


We could live by the "top" of the mountain


Her skulle man hatt med seg telemarkskia gitt... Deilig pudderaske...


Bratt var det og skitne ble man (om man ikke var det fra før).


Vel nede hadde man et oppdrettsanlegg for iguana og klapperslanger. Lene var så heldig å få lov til å holde.

Jeg pratet forresten med en lokal Nicaraguaner (bekjent av Rigo) på bussen på vei hjem fra vulkanen. Jeg spurte ham om hvorfor det kommer kanon/rakettsmell konstant i Leòn. Dette hadde den enkle forklaring at hver enkelt kirke i byen (det er ikke få) ofte har en eller annen feiring på gang, nicaraguanere er veldig religiøse, som de dermed feiret med noen skikkelige smell. Greit og vite da man til tider har trodd at det har vært krig på gang.

Velkomstfest
Det har også vært velkomstfest for oss siden sist, der vi ble servert god mat, herlig dj som ikke kunne bytte sang uten å mikse inn en tute, god drikke, godt selskap og ikke minst et herlig mariachiband. Dansefaktoren var høy og natten ble lang...


Doing that Mariachi...


Brødrene Ginger hadde funnet frem festantrekket.



Avslutter denne oppdateringen med et stemningsbilde fra Casa Rigüense hvor vi har våre pedagogikkseminar. Tittel: Mona i sona...


Nica-funfact: Gjennomsnittsalderen i Nicaragua er by the moment bare 21 år....

Kos Kjetil/ORG

Første ordentlige skoleuke...

Så var første skoleuke unnagjort. En meget fin uke sådan med mange herlige opplevelser. Vi har blitt kjent med hvor vi skal ha timene våre og blitt delt inn i seminargrupper; team Que tal, og team La ola cultural. Sonja skal ha pedagogikktimene våre i ukene fremover, mens Borgny skal følge oss hele veien som ”seminarlærer”. Vi blir (nesten) hver dag kjørt ut til Las Penjitas hvor vi får varmlunch, noe som denne uken har bestått av ris med diverse tilbehør. Vi har blitt kjent med ukens kokosnøtt, en pris som blir delt ut til noen som fortjener det enten fordi de har vært uheldige på en måte, eller gjort noe morsomt/dumt/sært (blir delt ut hver tirsdag i uken når vi har infomøte). Denne uken gikk prisen til de to uheldige taxiranede jentene og en skorpionangrepet tommel. Ellers har vi slappet av i solen, spilt volleyball og bodysurfet på bølgene på utsiden av studiesenteret (vi har det kjipt her).


Nye innblikk i Nica
Har den siste uken også fått nye innblikk in the ”Nica” way of life. Sonja (pedagogikklærer) bor i en liten by et lite stykke unna Leòn, kalt Esteli. Hun fortalte at når det hadde skjedd et dødsfall i ”bygda”, kjørte det en person rundt med høytalere på bilen sin der man annonserte hvem som var død, hva kona og barna het, vi møtes til minnestund der og der osv. Dette blir visst gjort fordi informasjonen går fortere enn ved avis, pluss at ikke alle leser disse. På denne måten blir også hele bygda samlet om ”sorgen”. I etterkant av høytalerannonseringen går folk rundt med bøsser på dørene til folk og samler inn penger til begravelsen. Her gir man etter hvor mye penger man har, vet man at en har mye penger, forventes det at personen gir mer enn en som har lite (trivelig at hele bygda stiller opp).
Jeg hadde også en interessant samtale med Borgny, der vi kom innpå bruken av abort. I nicaragua er dette ulovlig, uansett om det gjelder terapeutisk abort (altså om det er fare for mors liv eller om man f.eks. har blitt voldtatt). Det fins mange overgrepssaker og incestsaker, der barn ned i 11-års alderen har blitt gravide. Skal man ta abort må man over grensa til Costa Rica, noe som kan være farlig. En av grunnene til dette et at det jobber mange Nicaraguanere svart i C.R. og av denne grunn ikke blir sett så godt på. Dermed ender de abortsøkende individer fort opp hos en lege uten lisens.

Vi har våre seminarer med Borgny i Casa Rigüense. Dette er vår feltsjef Rigos familiehus/hytte som ligger to steinkast unna studiesenteret i Las Penjitas. Her bor det til vanlig en familie som fungerer som voktere av huset. I Las Penjitas (og Nicaragua generelt?) har det seg nemlig slik at om man ikke bruker eiendommen sin over en lengre periode, kan man fort ende opp med å få den okkupert av en ny familie (og dette må man visst bare finne seg i, speeesielt). Dermed har man en trivelig småbarnsmor vandrende rundt på eiendommen som ser til at huset holder seg i god stand, samtidig som vi får servert kaffe for en billig penge (5 Cordobas og det liker vi). Av andre kulturforskjeller jeg har fått merke/se var at det plutselig her en dag kom en bil ryggende ut av en liten leilighet, her hadde man visst parkert i stua om natta… Går du i klesbutikk i Leòn kikker du sjelden på klær alene. Du får nemlig med deg en ekspeditør som følger etter deg og finner frem klær hvis du sliter, som en personlig assistent på en måte (er jo greit for oss gutta, men kan jo bli litt slitsomt etter hvert). Går du rundt i Leòn på dagtid møter du gjerne noen tiggere her og der, som oftest bare med en lanke stikkende frem når de ser du er ”turist”. Jeg møtte dog på en kreativ kar her en dag som danset og sang for meg på utsiden av supermarkedet (som for øvrig har det meste vi som vestlige kunne trenge). Av andre ”plagsomme” ting du kan møte på er de forbaska iskremselgerne. Forbaska i den forstand at de konstant står og ringer med bjella si, om du så allerede har takket nei eller kjøpt en for å slippe maset. Her en dag mens vi ventet på bussen i Las Penjitas stod det en løk og ringte på bjella i 20 min, selv om de fleste av oss hadde kjøpt… (sånne ting kan irritere en stein). Et annet irritasjonsmoment, når jeg er inne på noen av de få her i byen, er en bil som kjører rundt og og forgifter folk med insektsmiddel(?). Det positive med den er at hvis du går på fortauet når den kjører forbi, slipper du hvertfall å spraye deg med myggspray resten av uka….

Jentene med munnbind inne på restaurant etter en liten sprayerunde...


Vi har også fått tildelt praksisplasser i Nicaraguanske barnehager denne uken. Jeg, Kine og Lene N skal i en liten barnehage med to avdelinger på 15 og 18 barn. Vi fikk også høre at det har skjedd innskjerpinger i hente og bringesituasjonen i barnehagene, pga at det var 200 (!) barnekidnappingssaker i Leòn i fjor. Det har i denne forbindelse blitt funnet oppkuttede barn i Managua med manglende organer (for noen syke mennesker det finnes i verden!). Så nå må alle foreldre ha med seg et bevis på at de er i relasjon til barna når de blir hentet, og alle foreldre må stå på utsiden og vente til sitt barn blir ropt opp (betryggende, men allikevel drastiske skritt).


Det var det for denne gang og skulle det være noen tvil er det fortsatt godt og varmt her ;)


Legger ved noen bilder av en kveld på karaokebar, der vi fikk selskap av tre karer fra henholdsvis Australia, Wales og Canada som fremførte tidenes sureste versjoner av ”Barbie Girl” og ”Bohemian Rapsody”. De bestilte også ”Rock DJ” til meg, som jeg fikk synge et lite vers av før de tok over (for en gjeng). Nærmere beskrivelser av velkomstfest og bestigning av vulkan Cerro Negro kommer snart…




Peace out...

Nicaragua

Jepp... Da var det dags at oppdatere bloggen igjen. Har etter hektisk lobbyvirksomhet hjemmefra, fått meg ny pc før Europeiske har behandlet saken min med "The missing bag" (takk for det mamma, pappa, Katrine, far til Trine Lise, og alle andre støttende individer....ja, jeg tenker på akkurat deg!).

"Las Penjitas"
Så hva har skjedd de siste to ukene og hvordan er Nicaragua? Jeg har nettopp gjennomført et lite intensivt spanskkurs på en liten plass på utsiden av Leòn, kalt Las Penjitas (skriver nj, siden norsk tastatur mangler n med tøddel). Her har man også dagens Pedagogikk, spansk og latinamerikastudier. Slik ser det ut her:




Pretty sweet plass å ha studiene på kan man si...


Hengekøyer er det også nok av i skyggen fra palmene...


Volleyball på stranda...


Mona, Malene, Bidar(V uttales B i Nica) og Quetal i full "studymodus".


Es mucho calor en Nicaragua! (Det er hett i Nica)
Ellers kan man jo si at Nicaragua er relativt behagelig temperert med nærmere 35 grader hver dag (desember og januar er de kaldeste månedene, så vi kommer nok til å nærme oss 40 grader ganske snart). Men godeste Kjetil klager ikke, da han ser ganske bra ut med nøttebrun kropp og solbrilleskille.



Jeg bor for tiden (og for de neste 3mnd) på Casa Iguana, en 5 minutts gange fra Katedralen. Noe av det som gjør Leòn spesielt er at man ikke opererer med gateadresser. Man nevner derimot nærmeste konkrete park eller kirke osv. Adressen til Casa Iguana er f.eks: Casa Iguana, Del Parque San Juan, 1/2 Cuadra al oeste, Leon. Noe som vil si at det ligger et halvt kvartal vest for Park San Juan (veldig spesielt for oss tilreisende Nordbaggar). Byen er full av enveiskjørte gater, så kjører man feil må man ta seg en ekstra runde før man svinger av igjen. Går mantil fots kan det lønne seg å se seg godt om før man krysser gata, siden bilene her ikke bryr seg om at du står i veien. Jeg ble her en dag stoppet av en tigger midt i gata, og var i neste sekund en hårsbredd unna å få høyrefoten maltraktert av en tutende taxi. Det kan også lønne seg å kikke litt nedover når du går langs Leòns gater, da det fins endel hull og overraskende fortauskanter her og der.. So you better watch out, walking `round town!

Mat i Nica er også rimelig billig. Her i dag (fortsatt 8.feb i Leon) spiste vi mexicansk mat ute for ca 100 cordobas hver, noe som tilsvarer ca. 28kr med dagens kurs. Man kan få burgere på gata for 30 cordobas og biffer som smelter på tunga for 180 cordobas, så det fins nok å velge i. Gidder man ikke gå ut og spise har vi eget kjøkken som man kan kokkelere på (nesten enda billigere.)


Hunkjønnene (Mona, Malene og Lene) lagde middag.


Gutta (Bidar, Trygve og ORG) disket opp med dessert (frukt og is).


I Nicaragua står ting skrevet i sand, ikke i stein!
Følgende utsagn fikk vi høre av vår spansklærer Elisabeth i en spansktime. Man sier at i Norge har man alltid fastsatte planer, altså at det står skrevet i stein. Men i Nicaragua tar man det som det kommer, noe som tilsier at ting kan ta lang tid (skrevet i sand). Dette fikk jeg erfare her en dag, da jeg skulle kjøpe hengelås på Truper (Nicas svar på Montèr). Her inne var alt boltet til veggen(det fins mange kleptoer i Nicaragua generelt, da økonomien ikke er topp om dagen). Jeg fant meg en passende hengelås, som jeg pekte på til en ekspeditør som igjen sendte bud på en annen. Etter 5 minutts ventetid kom den nye ekspeditøren labbende, hvorpå jeg lurte på hvor mye den kostet. Han gikk så bort til en pc, der han etter litt om og men fant frem prisen, 75 cordobas. Jeg sa ja takk til det, noe som førte til intens tastaturvirksomhet og utveksling av navn. Deretter ble jeg sendt til en skranke, der det satt en dame og tok i mot penger. Etter å ha betalt, fikk jeg to kvitteringer av henne, og ble sendt til en ny skranke. Her leverte jeg begge kvitteringene til en kar, som kastet den ene i en nærliggende bøtte før han satt sin kurs inn mot lageret. Etter atter 5 minutter kom han ut igjen med en hengelås i neven, rev av en del av den siste kvitteringen, gav den et stempel, før jeg endelig mottok den forgjettede hengelåsen. Herlig omgjengelig prosess for en liten hengelås altså (alt for å unngå tjuvradder).

Noe annet som goså er litt spesielt, er at mange hus ser ganske slitne ut fra fasaden, men i det du kommer inn porten kan det skjule seg flotte skatter, med store blomsterhager og åpne deilige saler. Vet ikke om dette er for å skjule at man bor litt karslig i fattige strøk, eller om man satser mer på bakgården enn hvordan det ser ut uttad.


Uteliv
Leòn har et yrende uteliv, om det så er quiznight på mandag eller konsert på fredagskvelden. Vi hadde en relativt underholdende kveld foregående fredag. Først dro vi på "Via, Via" (populært utested/hostel for både turister og lokale), hvor det var konsert med de lokale gitarkameratene. Her møtte jeg på en middelaldrende kar, som plutselig ville bli kompis og delte villig med rom`en sin. Han kunne fortelle at han var hemmelig politi (noe som var hysj, hysj), hvorpå han viste oss legitimasjonen sin. Deretter tok han løpefart opp på scenen og tok mikrofonen for å synge med (snakk om å holde seg diskrè). Rett før konserten var over dro vi en liten gjeng mot en såkalt karaokebar i nærheten. På vei dit kjørte det "hemmelige politiet" forbi på mopeden sin, god i gassen (på to måter). I nicaragua er det lite politikontroller, så det er visst ikke uvanlig at man tar seg noen liter kjørerom på byen. På karaokeplassen dro vi norske igang tidenes sureste versjon av "My heart will go on" (takk Gud for at ingen filmet), før en lokal Nicaraguaner viste meg sin hjemmelagde porno i baren (veldig spesielt). Deretter satt vi kursen mot et diskotek hvor vi danset til langt på natt, noe som førte til at Kjetil samme natt våknet i sengen av krampe i høyre legg (Deilig!). Trygve hadde samme natt kjøpt seg en burger i en sjappe på gata, der det fortsatt var en liten gutt våken. Trygve spurte om han ikke var trøtt, noe han nikket bedrøvelig ja til. Et litt sørgelig bilde av Leòn nattestid, der det er mange små barnearbeidere som hjelper foreldrene med inntektene natt som dag. Mange av dem sover også i bodene til neste dag.

Kontrastmessig dro vi til et hotell i nærheten med badebasseng og gode greier dagen etterpå og nøt livet (vi nordmenn har det altfor godt).


Før jeg avslutter kan jeg jo nevne litt om hvordan det er å ta taxi her i byen. Tar man taxi alene kan man fort ende opp i en carpool, der taxisjåføren gjerne tar på flere på veien. Det koster uansett 15 cordobas per hode, så lenge man kjører inni byen. Det lønner seg allikevel å være forsiktig særlig på nattestid og ikke ta taxi alene. Må man dette, bør man ihvertfall ikke ta en som det er passasjerer i fra før. Her for en uke siden ble f.eks. to jenter fra Trygves klasse ranet med kniv og/eller pistol i Managua og presset for alt av verdisaker. Så man bør være varsomme og be hotell eller kontakter bestille taxi på forhånd, særlig hvis man er i Managua. Vi har blitt rådet til å ta taxi nattestid her i Leòn og, da ting kan skje her også. De lokale guttene i området sier dette er tull og fulgte oss hjem en dag. Hvorpå jeg endte opp emd å gå i spissen for en stor kolonne med jenter i klassen med en lokal "beundrer" på slep. Norske jenter får som regel en håndfull lokale beundrere i løpet av perioden her (mange av de lokale har visst en ny kjæreste hvert halvår). Dette kunne godt merkes da jeg og Vidar hadde med oss hele spanskkurs-jentegjengen gjennom byen en skumrende aften. Vi følte oss rett og slett som noen "pimper" der vi gikk og viste frem "varene" til de lokale, plystrende og tutende guttene. Så er man jente bør man hvertfall ikke vandre alene nattestid...

Sist men ikke minst fikk vi besøk av en liten mus på hostellet her en dag, som møtte overmakten i en vaskedame med slippers som drapsvåpen. Morsomt med 15 skrikende jenter på en gang ;)

Det var vel nok plapring for denne gang, men det blir mye når 2 uker med tanker og opplevelser skal ned på papiret (jeg har egentlig bare skrevet en brøkdel). Håper du hang på hele veien...

Hasta Manana! (betyr ikke nødvendigvis i "sees i morgen, men en gang i fremtiden)

Kos ORG

Litt bilder for å freshe opp sida...

Kjetil og Vidar "poser" på Las Penitas, en 22km lang sandstrand!


Her ble alle stilt i skyggen...


Viktig å smøre seg...


Vi møtte på noen skilpaddekids på Mangroveskogtur


På fisketur, der Vidar "stjal" fisken jeg egentlig hadde på kroken...


Alle barna dukket for træra, unntatt Gimse, han lot sække kimse....


Bar overkropp og 30 grader i solnedgang... Nice!


Takker mine nye bekjente Vidar og Lene for bildetaking, da mitt kjære kamera som kjent har blitt nasket... Takker også Marita for lån av Pc... Tanker om første uke i Nicaragua kommer om litt...

Kos

På vei mot Nicaragua

Etter over en uke i Panama, strøk vi på grense(dør) over til Costa Rica. Her overnattet vi en natt i Golfito, en liten transitby der det egentlig ikke skjer en dritt. Vi endte allikevel opp på en karaokebar der de spilte gamle Roxette-slagere og klisselåter, hvorpå noen lokale jenter viste oss hvordan man kan riste på rompa. Dagen etter dro vi innover mot det rolige surfemekkaet Pavones. Etter tidenes mest humpete og støvete bussreise, tok vi livet med ro i sola noen dager. Med unntak av en liten ekskursjon oppover en elv der vi bla. fikk bivånet en "live" iguana. Natten da vi skulle reise fikk jeg oppleve mitt første jordskjelv. En amerikaner i naborommet "freaket" litt ut og lurte på om det var en Tsunami på gang da det ristet for andre gang.

Kl 05.30 gikk bussen videre tilbake mot San Jose, da det begynte å haste for Onkel reisende Gimses spanskkurs i Leon. Selv om det egentlig var fullbooket på bussen (må visst bestille en dag i forveien), kom vi oss på med midlertidig sitteplass. Noe som kunne medføre at vi måtte stå alle 8 timene bussen tok (heldigvis var det kun Trygve som måtte bøte med en time). Ved hjelp av en "fransk"canadisk jente fra Quebec som vi møtte på bussen, endte vi opp på et stilig motell der jeg febrilsk prøvde å få tak i fly ved hjelp av min mor i Norge. Da dette viste seg umulig måtte jeg satse blindt på at det var ledig plass på Ticabussen kl 6, neste morgen. Et valg som skulle vise seg riktig og fatalt på samme tid. Morgentrøtt i trynet fikk jeg på bussterminalen neste morgen, beskjed om å være tålmodig og vente til alle forhåndsbookinger var tatt hånd om. Da de plutselig var ferdig ble jeg sendt opp i kø, hvor jeg måtte la baggene mine ligge uten foresatte noen sekunder (Trygve skulle bli igjen i Costa Rica noen uker til). Etter stadige gløtt bortpå baggene (de lå to meter fra meg, og bussterminalen var langt fra halvfull), måtte jeg ta blikket vekk for å betale bussreisen (Bad decision mate!). Maks 5 sekunder senere var baggen med pc, kamera, harddisc, bøker, ladere, mp3spiller osvosv. borte (Uflaks, sa Severin Suveren). I denne forbindelse har jeg skrevet et dikt...

Missing Bag Av The Fevik Poet

Det var på tur mot Leon.
Jeg skulle hatt sekken i bånd.
For i San Jose, tyver er frekke.
5 sekund, så var sekken min vekke.

"Takk for det", tenkte jeg der jeg stod.
Hvor var sekken med Pc`n mon tro?
Den stod ikke der jeg forlot den.
Herregud, jeg er den idioten....

Vel møtt Nicaragua...

Panama

Panama City
Varmen veltet mot oss da vi steg ut av flyet i Panama City. Den varme genseren og jeansen som holdt kulden ute i Havanna, var ikke tilpasset vårt nye reisemål. Klamme av fuktighet startet umiddelbart jakten på et ledig hotell. Etter hektisk telefonvirksomhet uten positivt utfall (var visst jazzfestival på gang i byen) fikk vi plutselig øye på en ung kar med backpackerhotellskilt. Vi hang oss på ham og ble inn-ljosert på et hotell med trådløst internett (en åpenbaring, etter 2 nærmest isolerte uker på Cuba). Hotellet var i stiveste laget da vi måtte ut med 25 dollar uten inkludert frokost (noe vi fant ut senere, da vi ble tatt på fersken i å prøve å ”løpe” fra regningen).
Panama City må kunne sies å være en miniversjon av Manhattan, med sine høye, glassbelagte skyskrapere nede ved vannkanten. Selv den godeste Donald Trump er i gang med å bygge et vannvittig hotell/kjøpesenter med form som et seil (kanskje et bilde på et land i fremgang). Kunstgraffiterte, gamle amerikanske skolebusser fartet rundt overalt, så transportproblemer skulle det heller ikke skorte på. En vannvittig overgang fra Cubas slitne bebyggelse altså. Vi tok oss en tur til byens handlegate og inn på nærmeste pizzarestaurant for å demme opp for junk-foodsuget. Deilig var det også å kunne gå inn i en kiosk og kjøpe cola og sjokolade. Vi hadde lest i Lonely Planet at det ikke var trygt å gå rundt alene i Panama City på kveldstid. Et bilde på de preventive midlene man brukte for å demme opp mot kriminaliteten i landet, kunne man se i banken der alle ble skannet for våpen før de gikk inn. Minibankene var isolert inni et lite tilbygg ved siden av banken, der man måtte stikke inn bankkortet for å komme inn døren utenom bankens åpningstider. Sikkerhetsvakter kunne vi observere over hele byen, så tryggheten på dagtid var det hvertfall ingenting å si på. Friheten over å kunne gå ned langs gaten uten å bli plaget av hustlere var også vannvittig deilig. Etter en liten vandring innom et ordentlig kjøpesenter, en lokal barberer og gamlebyen, var det dags for å finne seg en liten oase i skyggen. Etter tips fra vår etter hvert gode venn Lonely Planet, tok vi turen innom en restaurant, der vi fikk tok oss en liten vannpipe, hørte på live jazzmusikk, så Barcelonakamp og kom i prat med noen innflyttede amerikanere. Disse joinet vi til en altfor dyr restaurant som serverte en fantastisk biff, en vannvittig overgang fra Cubas ensformige måltider med ris med bønner og friterte bananerbiter (urk!).

Boquete
Dagen etter var det dags for å se det landlige Panama, nærmere bestemt den rolige fjellbyen Boquete. Vi ordnet oss kjapt buss på bystasjonen og satte kursen mot David (byen heter faktisk David). Busskomforten var sidestilt med standarden i Norge, bare til en brøkdel av prisen. Her koste vi oss med dubbede hollywoodfilmer, blant annet en drapsorgie av en 18-årsfilm med Vinnie Jones i hovedrollen (det satt små barn på bussen!). Fremme i David fant Trygve lokalbuss til oss (som kun kostet 1 dollar), en stappfull amerikansk skolebuss som ikke akkurat er anlagt for store norske bein (Kodenavn trangt men trivelig). Boquete var beskrevet som en rolig fjellby, der vi kunne slappe av etter vel 2ukers hektiske strabaser. Det viste seg fort at avslapning kunne man glemme. Panama er visst festivalenes hjemland og i Boquete var årets happening, blomsterfestivalen, i full gang. Så fort vi hadde kommet oss ut av bussen, ble vi møtt av entusiastiske, potdampende Pancho, som for øvrig er nevnt i L.P. Han skaffet oss rom i sitt herberge, som var et slitent hus/motell med dorm til 10 dollar per natt. Med felleskjøkken og stor bakhage, fantes det muligheter for å pynte litt på det skakkjørte budsjettet etter Cubas strabaser (om vi ikke orket dette, fantes det en trivelig kafeteriakantine med mat til latterlig lav pris, et steinkast unna). Den fredelige fjellbyen Boquete var alt annet enn hva vi/jeg hadde forestilt oss. Med tutende rånebiler med pumpende anlegg og fyrverkeri 24/7 ble søvn satt til side atter en gang. VI kom i prat med en trivelig gjeng fra Canada som vi joinet med til festivalområdet. Blomsterfesten virket til å være Panamanernes unnskyldning til å feste til tidlig morgen, så det var bare å få på seg danseskoene og bli med på festlighetene. Etter et par deilige kyllingspyd fra en lokal grillsjappe, avsluttet vi kvelden med en sigar i motellets hagesofa.

Panamas høyeste fjell
Pancho fortalte oss at hostelet var fullbooket denne kvelden, så vi måtte finne oss et nytt krypinn for neste natt. Det var da vi kom på den ”geniale” ideèn; La oss hike opp til Volcan Baru om natten (Panamas høyeste fjell), så kan vi heller sove neste dag. Vi tok oss en ”førhikesrestitusjon” i varme kilder som vi hadde blitt tipset om en times kjøretur unna. Her betalte vi 2 dollar for å varme oss (!) i en vannpytt som holdt ca. 43 grader celsius, før vi avkjølte oss i den lokale elva (Skikkelig nice, men vi burde nok heller ha ventet med restitusjon til etter hiken). Etter litt diverse kaffedrikking, tacospising og internettsurfing falt mørket på og vi praiet oss taxi opp til ca 1800 meters høyde. Her tok vi på oss hodelykter og satte i gang med friskt mot og stor entusiasme på vei opp mot 3474m. Det skulle vise seg at denne hiken ville bli alt annet enn lett. Kondiskongen fra Fevik var pumpet etter første høydedrag og lårmusklaturen skalv som Narkis-Jarle fra Lille Lørdag. ”Lett som en fjær” kunne høres fra sidemann Gjesdal som prøvde å holde motet oppe idet man entret dypere deler av jungelen. Skal sies at man heller ikke var så høy i hatten der man vaklet seg frem i halvblinde, da man hadde hørt at det lusket både Pumaer, diverse slanger og hattifnatter i området. Stjernehimmelen var magisk hengende over oss og hvilket liv man kunne høre i buskene. Av og til måtte vi med skrekkblandet fryd, eller mest skrekk, stoppe opp da det kraslet i nabobusken. Vi føler oss sikre på at en den lokale pumafamilien stod og observerte oss innefra busken, smått ristende på hodet, over disse merkelige hårløse skapningene som ramlet seg over rullestein og buskas. Etter ca 6 timers blanding av hjerte og smerte var vi endelig i mål etter smått imponerende 280 høydemeter i timen. Kveldsmat/nattmat/frokost/ ble fortært skjelvende av den nylig ankomne kulden og den nærmest omkomne benmusklaturen. Før solen stod opp fikk vi besøk av en hel skoleklasse fra Tyskland som bidro til at den rolige morgenstunden ble avbrutt. Etter å ha ventet en time med, ”nå kommer solen snart, nå kommer solen snart”, kom den endelig, storslagen og vakker. Et flott plaster på såret, før vi satte i gang med den vel så smertefulle nedstigningen. Vi fikk selskap av et amerikansk søskenpar, som begge endte opp med bristne ankler etter et ublidt møte med de fantastiske rullesteinene. De staute nordmenn overlevde dog uten store skrammer. Ja, hva skal man så si om turen? Den var flott i sin galskap, men det kommer ingen gjentagelse med det første. En opplevelse for livet, siden det ikke er hver dag man vaser rundt i Panamanske jungler ved midnatt.

Etter fjellturen skulle man tro at Kjetil skulle være trøtt, men den gang ei. Selv etter å ha vært oppe i 24 timer, var det ikke snakk om å ta seg en liten ”beautysleep”. Canadierne lagde i stand grillfest i hagen med hjemmelagde burgere, mens Trygve lå og purket. Når Kjetil endelig fikk lagt seg denne kvelden, ble han vekket hver andre time av en tute eller thunderking som gikk av, samt en kjerring som gikk og lo en time utenfor vinduet i 5 tiden. Først da klokken ble 8 var det tyst på utsiden (takke seg til den rolige byen Boquete). Etter denne gode natten med søvn satt vi kursen mot Boca Brava, en liten rolig øy utenfor Panamas sørkyst. Her tok vi to busser (det gikk buss nærmest hvert kvarter) en taxi og en båt for 10 dollar til sammen. Skal si den panamanske transporten er gjennomført flytende og billig. På boca brava nøt man strandlivet noen dager, for å prøve å få seg litt etterlengtet brunfarge på kroppen. Denne øya kunne by på alt fra brølaper til over 200 forskjellige fuglearter. Hver morgen klokken halv 7 satt det en ape på utsiden av vinduet og lagde bråk (både irriterende og eksotisk på en gang), så det var ikke så stor forskjell på Boquete og Boca brava altså…. Etter to dagers avslapning var det dags for Costa Rica, siden det nærmer seg tiden for å nærme seg Nicaragua.

Thank you Panama, I`ll definately come again!

Cuba, siste del.

En pust i bakken hadde vært sweet, tenkte man da man våknet første morgen på El Rancho i Santiago. Ord ble til handling, så vi praiet bil (undercover police, som til vanlig tar sjåfører med folk som oss i) ned til byen for en liten økt på internett. Det ble en rolig dag med middag på kjent Lonely Planetrestaurant i en bakgate, pluss at vi klarte å valse inn i domkirken under en messe. Som alle andre plasser på Cuba endte vi allikevel opp med å bli forsøkt hustlet av en innflytta jamaicaner på bakre rad, som ville ha oss med hjem for å røyke hasj (ikke fred å få i Guds hus heller altså). På kvelden kom noen kamerater av Maurice, blant annet Michel som har healerkrefter. Disse gutta var lokale, ordentlige karer som ikke var hustlere. Herlig å kunne prate med folk uten at de forventer noe tilbake. Det endte opp med at vi fikk en salsaleksjon med musikk fra Maurice bærbare-pc, der man fort merket hvor stive kropper vi nordmenn har. Stega hang ikke på greip, skuldrene var for stive og takten gikk ikke i Cubafart for å si det sånn, men kanon og kun observere rytmen de hadde i kroppen.

Santiago rundt
Neste dag hadde Maurice funnet ut at vi skulle ha den store Santiago-sightseeingdagen. Vi startet dagen med en tur til Gran Pinar, et flott utsiktspunkt over Santiago. Turen dit var lang og humpete, noe som førte til at en av Maruices kompiser som var med, måtte ut av bilen flere ganger for å få seg frisk luft aka spy. Deretter gikk turen til et ”must see” i følge vår ”guide”, nemlig dinosaurparken. Her var det utstilt ”real size” betongdinosaurer over en stor gresslette. Vi gikk en totalt ubrukelig rundtur noe ingen av oss egentlig var interessert i. Eneste lyspunktet var en eksentrisk ”dinosaurkjenner” (han hadde lest seg opp på Wikipedia) som viste oss rundt, og fortalte dårlige dinosaurvitser med stor entusiasme. Dagens høydepunkt kom da vi var i fred med å gå. Vi hadde vært og spist på ”dino”restauranten, der Maurice hadde gitt mindre tips til servitrisen enn vi hadde gitt til ”dinosaurkjenneren”, noe som førte til at han fikk så hatten passet i offentlighetens søkelys (et virkelig fornøyelig skue). Siste plass på tapeten (vi ville egentlig på stranda denne dagen, noe vi skulle få tid til etter rundturen… Yeah right!)var el cobre. Dette var en domkirke med tilhørende åndelige miner som er et av Cubas landemerker. På vei tilbake til hotellet stakk jentene innom busstasjonen for å sjekke hjemreise til Havanna neste dag. Dette førte til at de fikk plass på en buss som skulle reise noen timer senere, og dermed var det slutt på vårt reisekompaniskap (et meget trivelig sådan).

Da El Rancho plutselig var fullbooket var vi nødt til å vende snuten mot et nytt hotell. Det eneste hotellet som visstnok var ledig i nærmeste omkrets, var Las Americanas som kostet en del galninger mer(Trygves uttrykk for fremmed valuta) enn El Rancho for å si det mildt. Deretter kom vi oss endelig til en strand på Cuba, noe som hadde vært mitt personlige mål siden vi landet i Havanna (Kan jo ikke reise fra en karibisk øy uten å ha fått noe farge). Her fikk vi endelig badet og nytt sola litt. Vel tilbake på hotellet hadde vi en merkelig opplevelse. En svensk dame snudde seg mot oss i resepsjonen med et vennlig spørsmål om vi var svenske. Da vi svarte nei og sa vi var norske, vendte hun snurt på hodet og stakk sin kos. Enten hadde denne frøkna store motforestillinger for oss vennlige naboer fra vest, ellers må hun ha hatt et relativt utrivelig møte med en kar ala Charter-Svein på en sydeuropeisk strand. Ikke lett og vite, men fort stakk hun hvertfall. Senere på kvelden stakk vi på Cabaret på hotellutestedet vegg i vegg. Her hadde de satt i gang et merkelig show, med alt fra tryllekunstnere og imitatorer til transestandup (!). Bordkavaleren vår, Joshua fra Canada, fortalte villig om sitt sexliv (første han begynte samtalen med, etter hvor vi var fra) med damen sittende ved siden av, før de stod rett foran oss og danset en form for Reggaeton (Sær dans, der det virker som man imiterer sex med buksa på.) Sier som nevnt før, Cuba er som å komme til en ny verden. Maurice hadde, som en av få ganger, forlatt oss alene ved dansegulvet. Dette førte til at jeg og Trygve ble overfalt av horer, som så sitt snitt til å tilegne seg litt ekstra grunker fra virile nordmenn. Etter 10minutts mas, der man måtte trykke svaret nei inn med t-skje og stekespade, kom endelig Maurice tilbake og dro oss med ut. Michel hadde ankommet med sigarer til oss. Tidligere på kvelden hadde familien hans blitt ranet hjemme for nesten alt de eide, noe som hadde ført til at vi hadde gitt ham litt overflødige klær. Siden alle som ikke er hustlere, hater å kunne bli sett på som hustlere, ville han gi oss noe tilbake for gavmildheten. Så vi endte kvelden med skikkelige, fabrikklagde sigarer i parken ved hotellet.

Tur til The Cascades
Da det ikke var mulig å få tak i buss til Havanna neste dag (men vi kunne få tidlig neste dag, mot litt tips under bordet), flyttet vi tilbake til El Rancho igjen. Deretter vendte vi nesen mot The Cascades, som visstnok var et flott fossefall en liten time unna byen. Her fikk vi los av en merkelig kar som viste oss frem til den fantastiske fossen, som ikke var en foss, men en liten bekk med tilhørende liten kulp (tørketid kanskje?) Her måtte selvfølgelig Trygve ta seg en dukkert. Den lokale losen sa det var dypt og fint i vannet, noe som førte at godeste Gjesdal tok seg et svalestup fra 5m. Jeg, som ikke stolte helt på denne merkelige skapningen, så for meg livredning på høyt plan da det gikk noen sekunder før Trygve dukket opp igjen. Noe jeg heldigvis slapp da han kun hadde tatt seg et lite jafs av bunnsanden, noe man kunne se på et flott gladiatorkutt over nesen. Sårsalve ble smørt på hos en lokal familie, som gav oss lunken Cubakaffe til 1 Cuc. Tilbake i Santiago tok vi motorsykkeltaxi (nå mangler jeg bare å ta Scooter eller eseltaxi) til en cubansk restaurant som visstnok skulle være billig. Problemet var at vi fikk den vestlige menyen, noe Maurice ikke var videre imponert over. Dette førte til at han diskuterte med en oversur waiter i 10min, før han viste video fra showet sitt til daglig leder som heldigvis var stor fan. Middagen ble billig, men jeg var obs på ting som kunne minne om spytteklyser i maten. På utsiden av restauranten (jeg og Trygve gikk litt før ut) kom det en stor gjeng med hustlere som ville slå av en prat. Da Maurice og Michel kom vandrende like etterpå, forandret samtalen seg fra ”bli med på bar” til ”jentene på Cuba er skitne, Use protection man” før vi fikk lempet en pakke kondomer i fleisen. Før vi dro derfra fikk jeg påpekt at jeg lignet på en tynnere utgave av Dolph Lundgren, noe jeg ikke helt vet om var ment som et kompliment. Etter litt loffing på hotellet, måtte våre mager atter en gang fylles opp. Etter en god diskusjon over hvorfor det heter et par med bukser og ikke bare en bukse, praiet vi en ny pirattaxi nede i byen som ble stoppet av en ny politikontroll. Her utførte Maurice hektisk lobbyvirksomhet, da de egentlig ville sende hele gjengen i kasjotten for kvelden (Shit, Britt). Men både sjåfør og turister slapp atter en gang billig unna, og maten ble fortært i friluft.

Nest siste dag på Cuba ble tilbragt på en 17 timers busstur (oh, happy day), før vi stedsforvirrede i Havanna ikke fant noen ledige hotell. Kompisen til en lobbyist fikset oss rom på et Caza (som vi fant ut senere at ikke var et godkjent Caza particulare), der det var hysj-hysj stemning, dyrt (30 CUC for rommet), hard seng og ingen frokost inkludert. Etter omtrent 3 timers søvn, spiste vi fritert kjøtt fra et gatehjørne til frokost, før kursen ble satt mot flyplassen og forhåpentligvis varmere strøk. Så da har jeg lyst til å takke hele øyen for gjestfriheten og plagsomheten. Cuba bør oppleves, men ha gjerne med deg en cubansk kompis, så får du opplevd” the real” Cuba.

Adjø, Cuba. God Aften, Panama!