Cuba, siste del.

En pust i bakken hadde vært sweet, tenkte man da man våknet første morgen på El Rancho i Santiago. Ord ble til handling, så vi praiet bil (undercover police, som til vanlig tar sjåfører med folk som oss i) ned til byen for en liten økt på internett. Det ble en rolig dag med middag på kjent Lonely Planetrestaurant i en bakgate, pluss at vi klarte å valse inn i domkirken under en messe. Som alle andre plasser på Cuba endte vi allikevel opp med å bli forsøkt hustlet av en innflytta jamaicaner på bakre rad, som ville ha oss med hjem for å røyke hasj (ikke fred å få i Guds hus heller altså). På kvelden kom noen kamerater av Maurice, blant annet Michel som har healerkrefter. Disse gutta var lokale, ordentlige karer som ikke var hustlere. Herlig å kunne prate med folk uten at de forventer noe tilbake. Det endte opp med at vi fikk en salsaleksjon med musikk fra Maurice bærbare-pc, der man fort merket hvor stive kropper vi nordmenn har. Stega hang ikke på greip, skuldrene var for stive og takten gikk ikke i Cubafart for å si det sånn, men kanon og kun observere rytmen de hadde i kroppen.

Santiago rundt
Neste dag hadde Maurice funnet ut at vi skulle ha den store Santiago-sightseeingdagen. Vi startet dagen med en tur til Gran Pinar, et flott utsiktspunkt over Santiago. Turen dit var lang og humpete, noe som førte til at en av Maruices kompiser som var med, måtte ut av bilen flere ganger for å få seg frisk luft aka spy. Deretter gikk turen til et ”must see” i følge vår ”guide”, nemlig dinosaurparken. Her var det utstilt ”real size” betongdinosaurer over en stor gresslette. Vi gikk en totalt ubrukelig rundtur noe ingen av oss egentlig var interessert i. Eneste lyspunktet var en eksentrisk ”dinosaurkjenner” (han hadde lest seg opp på Wikipedia) som viste oss rundt, og fortalte dårlige dinosaurvitser med stor entusiasme. Dagens høydepunkt kom da vi var i fred med å gå. Vi hadde vært og spist på ”dino”restauranten, der Maurice hadde gitt mindre tips til servitrisen enn vi hadde gitt til ”dinosaurkjenneren”, noe som førte til at han fikk så hatten passet i offentlighetens søkelys (et virkelig fornøyelig skue). Siste plass på tapeten (vi ville egentlig på stranda denne dagen, noe vi skulle få tid til etter rundturen… Yeah right!)var el cobre. Dette var en domkirke med tilhørende åndelige miner som er et av Cubas landemerker. På vei tilbake til hotellet stakk jentene innom busstasjonen for å sjekke hjemreise til Havanna neste dag. Dette førte til at de fikk plass på en buss som skulle reise noen timer senere, og dermed var det slutt på vårt reisekompaniskap (et meget trivelig sådan).

Da El Rancho plutselig var fullbooket var vi nødt til å vende snuten mot et nytt hotell. Det eneste hotellet som visstnok var ledig i nærmeste omkrets, var Las Americanas som kostet en del galninger mer(Trygves uttrykk for fremmed valuta) enn El Rancho for å si det mildt. Deretter kom vi oss endelig til en strand på Cuba, noe som hadde vært mitt personlige mål siden vi landet i Havanna (Kan jo ikke reise fra en karibisk øy uten å ha fått noe farge). Her fikk vi endelig badet og nytt sola litt. Vel tilbake på hotellet hadde vi en merkelig opplevelse. En svensk dame snudde seg mot oss i resepsjonen med et vennlig spørsmål om vi var svenske. Da vi svarte nei og sa vi var norske, vendte hun snurt på hodet og stakk sin kos. Enten hadde denne frøkna store motforestillinger for oss vennlige naboer fra vest, ellers må hun ha hatt et relativt utrivelig møte med en kar ala Charter-Svein på en sydeuropeisk strand. Ikke lett og vite, men fort stakk hun hvertfall. Senere på kvelden stakk vi på Cabaret på hotellutestedet vegg i vegg. Her hadde de satt i gang et merkelig show, med alt fra tryllekunstnere og imitatorer til transestandup (!). Bordkavaleren vår, Joshua fra Canada, fortalte villig om sitt sexliv (første han begynte samtalen med, etter hvor vi var fra) med damen sittende ved siden av, før de stod rett foran oss og danset en form for Reggaeton (Sær dans, der det virker som man imiterer sex med buksa på.) Sier som nevnt før, Cuba er som å komme til en ny verden. Maurice hadde, som en av få ganger, forlatt oss alene ved dansegulvet. Dette førte til at jeg og Trygve ble overfalt av horer, som så sitt snitt til å tilegne seg litt ekstra grunker fra virile nordmenn. Etter 10minutts mas, der man måtte trykke svaret nei inn med t-skje og stekespade, kom endelig Maurice tilbake og dro oss med ut. Michel hadde ankommet med sigarer til oss. Tidligere på kvelden hadde familien hans blitt ranet hjemme for nesten alt de eide, noe som hadde ført til at vi hadde gitt ham litt overflødige klær. Siden alle som ikke er hustlere, hater å kunne bli sett på som hustlere, ville han gi oss noe tilbake for gavmildheten. Så vi endte kvelden med skikkelige, fabrikklagde sigarer i parken ved hotellet.

Tur til The Cascades
Da det ikke var mulig å få tak i buss til Havanna neste dag (men vi kunne få tidlig neste dag, mot litt tips under bordet), flyttet vi tilbake til El Rancho igjen. Deretter vendte vi nesen mot The Cascades, som visstnok var et flott fossefall en liten time unna byen. Her fikk vi los av en merkelig kar som viste oss frem til den fantastiske fossen, som ikke var en foss, men en liten bekk med tilhørende liten kulp (tørketid kanskje?) Her måtte selvfølgelig Trygve ta seg en dukkert. Den lokale losen sa det var dypt og fint i vannet, noe som førte at godeste Gjesdal tok seg et svalestup fra 5m. Jeg, som ikke stolte helt på denne merkelige skapningen, så for meg livredning på høyt plan da det gikk noen sekunder før Trygve dukket opp igjen. Noe jeg heldigvis slapp da han kun hadde tatt seg et lite jafs av bunnsanden, noe man kunne se på et flott gladiatorkutt over nesen. Sårsalve ble smørt på hos en lokal familie, som gav oss lunken Cubakaffe til 1 Cuc. Tilbake i Santiago tok vi motorsykkeltaxi (nå mangler jeg bare å ta Scooter eller eseltaxi) til en cubansk restaurant som visstnok skulle være billig. Problemet var at vi fikk den vestlige menyen, noe Maurice ikke var videre imponert over. Dette førte til at han diskuterte med en oversur waiter i 10min, før han viste video fra showet sitt til daglig leder som heldigvis var stor fan. Middagen ble billig, men jeg var obs på ting som kunne minne om spytteklyser i maten. På utsiden av restauranten (jeg og Trygve gikk litt før ut) kom det en stor gjeng med hustlere som ville slå av en prat. Da Maurice og Michel kom vandrende like etterpå, forandret samtalen seg fra ”bli med på bar” til ”jentene på Cuba er skitne, Use protection man” før vi fikk lempet en pakke kondomer i fleisen. Før vi dro derfra fikk jeg påpekt at jeg lignet på en tynnere utgave av Dolph Lundgren, noe jeg ikke helt vet om var ment som et kompliment. Etter litt loffing på hotellet, måtte våre mager atter en gang fylles opp. Etter en god diskusjon over hvorfor det heter et par med bukser og ikke bare en bukse, praiet vi en ny pirattaxi nede i byen som ble stoppet av en ny politikontroll. Her utførte Maurice hektisk lobbyvirksomhet, da de egentlig ville sende hele gjengen i kasjotten for kvelden (Shit, Britt). Men både sjåfør og turister slapp atter en gang billig unna, og maten ble fortært i friluft.

Nest siste dag på Cuba ble tilbragt på en 17 timers busstur (oh, happy day), før vi stedsforvirrede i Havanna ikke fant noen ledige hotell. Kompisen til en lobbyist fikset oss rom på et Caza (som vi fant ut senere at ikke var et godkjent Caza particulare), der det var hysj-hysj stemning, dyrt (30 CUC for rommet), hard seng og ingen frokost inkludert. Etter omtrent 3 timers søvn, spiste vi fritert kjøtt fra et gatehjørne til frokost, før kursen ble satt mot flyplassen og forhåpentligvis varmere strøk. Så da har jeg lyst til å takke hele øyen for gjestfriheten og plagsomheten. Cuba bør oppleves, men ha gjerne med deg en cubansk kompis, så får du opplevd” the real” Cuba.

Adjø, Cuba. God Aften, Panama!