Viva Cuba!
Jeg våknet opp i lånt seng. Da jeg så på klokken var den 02:45, kvart på 3… Jeg skulle stå opp, ikke legge meg, slik gjennomgangsmelodien hadde vært i julen. Det var dagen eller natten om du vil, til å sette kurs mot ukjente strøk. Jeg hadde avtalt å møte min reisekompanjong, en døgnvill Onkel Reisende Gjesdal, på Oslo S klokken 4 for skyttelbuss opp til Gardermoen. Frosttåka lå tykk over jordene da flybussen snirklet seg av gårde. Reisen hadde begynt.

Vel om bord på flyet kom vi, etter noen timers trengselsitting, i prat med en Cubaner i midtgangen. Paradoksalt nok gikk samtalen på fransk, der Trygve brilijerte med sin skolefransk over evne. Han anbefalte oss steder å se, og inviterte oss hjem til seg selv hvis vi noen gang skulle komme innom Trinidad (noen adresse fikk vi dog ikke). Etter en liten stund fikk vi også selskap av to kvinnelige Cubanere som plutselig begynte å snakke norsk til oss. De hadde bosatt seg med hver sin mann i Skjåk av alle plasser. Disse inviterte oss også hjem, men ei heller her fikk vi tak i noe nr. eller adresse å nå dem på. At Cubanere er et mer åpne enn nordmenn, tviles det hvertfall ikke på.

Vel fremme i Havanna, som var litt mer hyggelig temperert enn Oslo med -10, skred vi kjapt gjennom immigrasjonskontrollen, før vi måtte gjennom en ny sikkerhetskontroll (aldri opplevd å gjøre det på vei inn i et land før, men Cuba er Cuba). På andre siden ble vi møtt av en lokal mann, ved navn Antonio, som geleidet oss frem til litt lokal valuta og taxi som han selv ble med i. På vei inn mot sentrum fra flyplassen ble vi møtt av alt fra gamle Ladaer til gamle ”amerikanere”. Vi suste av gårde i godt over 100, og her og der spurtet det en og annen fotgjenger over veien. Her var det ikke snakk om noe fotgjengerovergang. Om så butikken lå på andre siden av gaten for huset ditt, måtte man gamble med liv og lyst hver dag. Midt i et lyskryss(!) hoppet plutselig Antonio av og ønsket oss lykke til videre. Vel fremme på hotellet, ropte magen plutselig desperat på føde. Vi måtte ut å få oss noe å bite i, om vi så ved dette tidspunkt hadde vært våkne i over 24 timer. På vei ut av hotelldøren møtte vi plutselig på en tysker som slet litt med kartet. Noe som førte til at han etter hvert ble med ut i jakten på noe Cubansk mat. Det som er litt morsomt er at nettopp denne tyskeren var togentusiast på sin hals, noe som fikk meg til å tenke på min far hjemme i Norge. Dirk, som mannen het, var journalist for flere togblad i Tyskland, og reiste verden rundt for å ta bilder til sine egne artikler.
Så fort vi hadde kommet oss ut av hotelldøren, kom en av de mange hyggelige/innpåslitne Cubanerne bort til oss, (såkalte ”Hustlers”) og ville hjelpe oss å finne mat(folk det ikke mangler av da de fleste er interessert i litt penger, om det så er sigar eller horesalg de er ute etter). Han pratet i vei på sin gebrokne engelsk at han var sjakklærer og lyste virkelig opp da han hørte at vi kom fra Magnus Carlsens hjemland. Etter en liten stund kom vi til en dør der han ringte på. Her var det visst en restaurant i andre etasje, som sikkert er etablert litt i det skjulte for å lure ut litt ekstra penger fra dumme turister som oss. Døgnville og forvirrede, tenkte vi at mat er mat, og skred inn i døren. Så fort vi rakk å komme oss innenfor kom det en politibil forbi, som skulle sjekke ID-en til vår stakkars medhjelper. Det har seg visst slik i Cuba at lokale ikke får lov til å snakke eller hjelpe turister med noen ting, så sant de ikke er i offentlige instanser som hotell, butikker, legesenter osv. Noe som endte i at han pent måtte bli med dem i politibilen for en videre prat. Ikke alltid like lett å være Cubaner i Cuba altså. Det hele fikk vi bivånet fra verandaen på restauranten i andre etasje sammen med en danske og to horer som ventet på bord. En stund inni vårt overpriste måltid (20 CuC på hver, ca. 130 kr) som bestod av mindre mat enn en middels norsk Fjordlandspakke, kom hjelperen vår tilbake, med en forklaring på hva som hadde skjedd og et påskudd om å ta en prat med ”søstra” si på spansk (altså kjøpe henne til litt sengekos). Dette takket vi pent nei til, før vi gav han en pils for maset og gikk. Det endte allikevel med at han fulgte oss hjem til hotellet, der han reklamerte for seg selv og sine sightseeingkunnskaper. En begivenhetsrik første kveld altså.

Sightseeing og andre festligheter
Dagen etter var det dags for sightseeing. Vi trodde automatisk at dette betød en halv dag i buss med stopp der man kunne knipse bilder som en japansk turist i Norge. Heldigvis var det snakk om en gåtur, med en ekslusiv lokal guide for meg og Trygve. Han førte oss gjennom Havannas bakgater, ned til gamlebyen som er det mest turistspekkede området i byen. Her var vi innom Havanna Club museet, fikk smake på ”verdens beste Mojito” på takterassen til Hemingwayhotellet, var i en bortgjemt sigarbutikk med skikkelige saker og fikk se Cubas svar på ”sweet 16”. I Cuba sparer nemlig foreldrene opp penger til barna sine fra de blir født, til en fest når de blir 15 år, der de reiser rundt i byen og blir tatt bilde av med forskjellige kjoler på forskjellige location. På kvelden holder de fest/ball med 15 par og jenta får hotellrom med sin kavaler. Hvorfor dette skjer akkurat når jenta er 15år er uvisst, da den seksuelle lavalder på Cuba er 12 år. Guiden fortalte oss også at Cubanske menn kun trengte 3 ting for å være tilfredse i livet; Alkohol, mat og noe å ha det gøy med, altså kvinner. Han kunne også fortelle at de likte kvinner med fyldige hofter. Var man tynn uten former var man ”fucked”.
På kvelden dro vi, etter tips fra guiden, på konsert og middag med buena vista sosial club, et verdenskjent salsaband. Dirk ble igjen med som påheng. Her møtte vi en jente fra Luxemburg og en kar fra Spania som tilfeldigvis jobbet for FN i Managua i Nicaragua. Så der sikret vi oss guide i den byen når vi skal dit. Etter showet ordnet Michelle fra Luxemburg en pirattaxi til oss, slik at vi kunne reise til Club de la Musica, som visstnok er en kjent Salsaklubb på Cuba. Denne pirattaxien var en gammel ”Amerikaner” som hørtes ut og luktet som en gammel Fevik-sjekte. Hadde man hatt Eu-kontroller på Cuba, overdriver jeg ikke når jeg sier at 90% ville blitt sendt til opphugging. På Club de la Musica var det yrende danseliv noe som førte til at Trygve prøvde dansefoten med Michelle, med stort hell. På vei ut fra klubben, fikk vi direksjoner på hvor hotellet skulle være. Dette førte til at vi tok en VM i lang omvei, kl. halv 2 på natta. Paradoksalt nok ble vi ikke plaget av noen en eneste gang, noe som viser hvor trygt det er på Cuba. Vel fremme på hotellet møtte vi på Dirk igjen som hadde gått hjem alene noen timer i forveien. Han hadde møtt på en hore på veien som ville selge seg. I stedet for å si nei takk, hadde Dirk spurt om han kunne få lov til å se hvordan hun bodde hjemme. Så han hadde tilbragt noen timer i et Cubansk hjem, med hele horas familie, der han hadde blitt bydd på rom og en plass å tilbringe nyttårsaften. Veeeldig spesielt!

Nyttårsaften
På desembers siste dag, dro vi ned til gamlebyen for å spise en skikkelig frokost, da hotellfrokosten på Cuba kun er en munnfull. Vi tok oss en tur til ”sjokoladefabrikken” der det som regel var mye kø. Av en uviss grunn fikk jeg og Trygve lov til å gå forbi hele køen og ble tildelt et bord. ”Sjokoladefabrikken” var en kafe der noen stod i et glassmonter og lagde sjokoladeskulpturer som vi kunne kjøpe. Vi bestilte oss en varm sjokolade og noen sjokoladebiter til smaking. Den varme sjokoladen smakte som havregrøt med sjokoladesmak, noe som kan ha noe med at melken på Cuba smaker dritt. Senere tok vi oss en tur i ukjente områder i bakgatene rundt omkring. Man kan skjønne hvorfor man sier at Cuba er som å komme tilbake til 50 tallet, da mange hus ikke er renovert og ser forfalne ut. Noen har prøvd å renovere husene litt med å male dem i grelle farger, noe som gir et eksotisk preg. Et stykke på veien ble vi stoppet av en lokal gutt og jente som vi ”joinet” til en bar (normalt sett vet man automatisk at de er ute etter noe, men vi tenkte det var greit å spandere på dem en drink). Adrian, som gutten het, gav oss en innføring i hvordan han synes det er å bo på Cuba. Han fortalte at i gamlebyen og de øvrige turiststedene, fikk man bot hvis man snakket med turister på 30 pesos(lokal valuta kun til bruk for Cubanere; 1CuC=24 pesos). Ingen fikk lov til å ha internett eller kabeltv, men dette hadde de fleste gjemt under bordet. Han fortalte også at de ble overvåket overalt og fikk ikke snakke stygt om systemet. Han ville f.eks. mistet jobben, hvis noen hadde hørt hva han fortalte oss. Cubanere får ikke lov å reise ut av landet, hvis ikke de gifter seg med en vestlig. Det er også stadige kontroller av identitet, der man må ha et ID-kort som er vanskelig å få tak i hvis man ikke bor i Havanna. Mange reiser fra andre byer ”ulovlig”, siden de ikke har Idkort. Ganske spesielt at man kan være ulovlig immigrant i sitt eget land. Adrian var hvertfall lei av systemet og håpte på bedre tider.

Møte med Maurice
Siden det var nyttårsaften, måtte vi jo finne på noe kult, da ryktet fortalte at Cubanere var glade i å feste. Vi så for oss en liten Cuba Libre i hotellbaren, før vi skulle ut å sjekke livet. En morsom skikk i Cuba er at ved midnatt kaster man en vaskebøtte full av vann ned fra terassen, som symboliserer at man starter det nye året med nyvasket hus. Så vi burde visst holde oss unna åpne gater på den tiden. I heisen kom vi plutselig i prat med en mexicaner ved navn Maurice. Han joinet oss i baren og begynte å fortelle om seg selv. Det hadde seg slik at denne karen var ganske berømt i latinske kretser og går under kallenavnet ”Maestro muchilero” (Backpacker-læreren). Han reiser rundt over hele verden og lærer bort spansk til andre backpackere på tur. Betalte jeg og Trygve ham kost og losji, kunne han bli med oss Cuba rundt som en spansklærer/guide, noe vi syntes var en god idè. På Cuba er de fleste hjemme med familien til 12 før man går ut og fester i gatene, så vi hang oss på Maurice til et utested et stykke unna sentrum som het Macumba. Dette var visst et veldig populært sted der man egentlig trengte reservasjon, men Maurice fikset oss inn. Her var det god mat og stor konsert med en av Cubas mest populære artister Eddy K (reggaetonmusikk). Maurice hadde tidligere bodd 7 år på Cuba så han var godt kjent med forholdene på det meste. Han fortalte at man gjerne har en egen pris for turister, eller man prøver å presse ut ekstra penger av dem da man vet at de har penger. En normal cubaner tjener 20 dollar i måneden, så de lever ofte av tipsen de får. Taxisjåføren vår til Macumba hadde eksempelvis to jobber. På dagtid var han lege, mens på kvelden kjørte han pirattaxi for å skaffe seg litt ekstra. Det syke med det hele er at han tjente to ukelønner på den lille turen han hadde med oss, men hadde politiet oppdaget at vi hadde vært i taxien hans ville de tatt den fra ham og gitt han en bot. Så man tok en risk hvis man skulle tjene penger på si. Maurice fortalte også at hustlerne som regel hadde mye penger, da de lurte til seg penger i form av kjøp og/eller provisjon fra restauranter av turister. Disse samlet seg ofte på Malecon, et område nede ved havnen, på kveldstid sammen med ”the outcast”. Outcast er en fellesbetegnelse på homofile, transvestitter, hustlere osv. Etter vi hadde vært på Macumba, tok Maurice oss med dit, da han hadde bodd i området før og hadde mange venner der. Vi kjøpte oss en flaske med rom og kom fort i prat med noen gamle venner av Maurice, som likte å henge med The Outcast. Veldig trivelige folk men vanskelig å kommunisere med, da de snakker veldig uforståelig fort spansk og er dårlig i engelsk. Vi fikk virkelig se Cuba fra innsiden og hadde mange merkelige episoder. Trygve fikk bl.a. en penisklem(!) av en homofil og vi fikk møte Cubas første transe (Det er lov å være transvestitt på Cuba, men ikke homofil) Jeg fikk høre av en tidligere transe at jeg hadde ”sex-appeal” og vi fikk se en Hustler la vannet renne så det sprutet ut over en gjeng med transvestitter mens han ropte ”denne kølla får dere aldri smake”. Ingen oppførte seg truende mot oss, det var bare hyggelige folk. Dette kan ha noe med at vi hadde med Maurice, men jeg kan skjønne at man kaller Cuba latin-amerikas tryggeste land. Vi hang faktisk på Malecon til klokka var 7 om morgenen og kom akkurat i tide til frokost på hotellet. Noe som ble et veldig festlig måltid med mye latter og refleksjon over dagens vannvittige opplevelser.

Bilder kommer senere naar nettet funker ordentlig...

Kos ORG